Våre familieeventyr - hverdagsliv på Rarotonga og andre opplevelser

Å finne hus på Rarotonga skulle vise seg å bli vanskeligere enn jeg hadde trodd da jeg begynte letingen på internett i august i fjor. I området der vi helst ville bo fant vi ikke hus i rett prisklasse. Å finne hus i rett prisklasse var i det hele tatt ikke lett. Prisene har steget mye siden vi var her i 2017, og det er lettere å finne feriehus i høy standard enn i en budsjettvennlig standard. Etter en del søk frem og tilbake gikk vi for huset vi bor i nå, og jeg tror slettes ikke det var et dumt valg. Vi ønsket i utgangspunktet å bo i gangavstand til ungenes skoler, men måtte skrinlegge det ønsket. Nå bor vi i "nabolandsbyen" Vaimaanga, og det tar ca. fem minutter å kjøre dit skolene er. Vi har leiebil hele oppholdet, så det er ikke noe problem.  Huset vårt er ikke så stort, men vi har omtrent det vi trenger. Vi har to soverom. Malene og Mathea deler det ene, mens Amanda sover med oss. Stue(hvis det kan kalles det) og kjøkken er i ett. Bad og toalett er for seg selv. Utenfor

Dagene flyr av sted, og før jeg vet ordet av det har det gått over ei uke siden forrige blogginnlegg. Her kommer det i hvert fall en oppdatering fra tiden som har gått siden sist. Den siste uka har været vært mer ustabilt, og det har for det meste vært overskyet og regn. Det har kommet noen voldsomme regnskyll, sånne regnskyll som er typiske for tropene. Regnet dundrer på taket og fosser ned fra takrennene, og kjører man bil er det så vidt man kan se selv om vindusviskerne går for fullt. Det er sjeldent regn er så sjarmerende som her på Rarotonga! På grunn av været har det blitt mindre strandliv enn vanlig den siste uka. Vi har riktignok vært der noen ganger, for selv om sola ikke skinner er det godt og varmt. Fargen på sjøen er ikke turkis når sola har gjemt seg bak skyene, men vannet er varmt og fiskene er der allikevel.  Greia er også at man ikke kan bli sittende hjemme i tilfelle det skal begynne å regne. Det kan ligge mørkegrå skyer over fjellet i flere dager, uten at det blir noe

Dagene og ukene går, til tider vil jeg si at de nesten går for fort. Det er stadig nye opplevelser, ny lærdom og nye betraktninger å ta med seg. Vi nyter tilværelsen her, og Mathea vil nesten ikke høre snakk om at vi har kommet halvveis i turen vår. For all del, hun gleder seg til å se familie og venner igjen, men hun lever dette livet til det fulle nå.  Jeg har jo fått med meg at matprisene har økt godt hjemme. Og jeg liker jo ikke tanken på å komme hjem til dyr mat. Samtidig vet jeg jo så inderlig godt, etter erfaring fra tidligere turer, at det er få land i verden som har så billig mat i forhold til inntekt som vi har i Norge. Det har vi også sett tydelig på denne turen. Mat i Australia og New Zealand er dyrere enn på butikken hjemme(dårlig norsk valutakurs har også litt av skylden), og her på Rarotonga er noen matvarer så latterlig dyre at man skulle tro man var med på skjult kamera. Jeg lurer helt seriøst på om det er noen som kjøper blomkål til den nette sum av kr. 180,-. Eller d