En ny hilsen fra oss i Stillehavet

Dagene flyr av sted, og før jeg vet ordet av det har det gått over ei uke siden forrige blogginnlegg. Her kommer det i hvert fall en oppdatering fra tiden som har gått siden sist.

Den siste uka har været vært mer ustabilt, og det har for det meste vært overskyet og regn. Det har kommet noen voldsomme regnskyll, sånne regnskyll som er typiske for tropene. Regnet dundrer på taket og fosser ned fra takrennene, og kjører man bil er det så vidt man kan se selv om vindusviskerne går for fullt. Det er sjeldent regn er så sjarmerende som her på Rarotonga!

På grunn av været har det blitt mindre strandliv enn vanlig den siste uka. Vi har riktignok vært der noen ganger, for selv om sola ikke skinner er det godt og varmt. Fargen på sjøen er ikke turkis når sola har gjemt seg bak skyene, men vannet er varmt og fiskene er der allikevel. 

Greia er også at man ikke kan bli sittende hjemme i tilfelle det skal begynne å regne. Det kan ligge mørkegrå skyer over fjellet i flere dager, uten at det blir noe regn av det. Eller det kan like godt komme sol selv om man ikke forventer det. Man må derfor ta noen sjanser værmessig, og satse på at været holder seg. I verste fall blir vi jo bare våte!

Etter noen dager med regn sa Malene at hun ville på stranda, hun hadde nemlig lyst til å bade i regnet. Vi pakket sammen tingene våre og kjørte fem minutter til stranda. Da vi kom frem var det opphold, og sola skinte også gjennom litt. Det ble derfor ikke bading i regnet allikevel. Ti minutter etter at vi kom hjem begynte det å regne igjen.... Det er altså ikke så lett å planlegge etter været her.

Fredag kveld kom nabojenta vår med invitasjon om vi ville være med på en happening i kirka deres. Hun går på et slags trosopplæringstilbud, kanskje litt lignende speideren. De skulle ha en seremoni denne dagen, rettere sagt om 40 minutter. Etter seremonien skulle det være mat, der alle tar med noe hver. Vi kastet oss rundt, og fikk gjort oss klare i rekordfart. Vi stoppet på bensinstasjonen og kjøpte diverse kjeks som jeg fikk dandert på et fat mens vi kjørte til kirka. Da slapp vi å komme tomhendte. 

Det er spennende å få oppleve slike ting, men det er også litt flaut. Det er sjeldent vi føler oss lysere i både hud og hår enn når vi gjør entre i slike samlinger. Bedre ble det ikke da vi ble utførlig nevnt i bønnen, ja faktisk i to ulike bønner. Da vi skulle spise etterpå fikk vi forsyne oss først, og fikk sitte ved bordet mens de fleste andre måtte stå. Vi var gjester, må vite. Gjestfriheten er stor! Dagen etter var Mathea med nabojenta på en samling i kirka, og fikk da tilbud om å være med på påskecamp. Jeg vet ikke akkurat om det blir aktuelt, men uansett veldig koselig at hun blir invitert med.  

Vi har også hatt besøk av Grete igjen. Vi hadde laget vafler, og hun hadde med hjemmelaget blåbær- og jordbærsyltetøy. Nam, det var nesten som en smak av Norge! Og med gele, fruktsalat, vaniljesaus og is ble det som et godt gammeldags søndagsslabberas hjemme i Norge.

En ettermiddag gikk ungene ned på stranda til sine klassekamerater. Malene passet på Amanda. Vi benyttet anledningen til å rusle en tur langs backroad. Jeg elsker det grønne landskapet like mye som jeg elsker den turkise lagunen. Når vi er i Norge er det mest av alt de grønne, frodige omgivelsene som gjør at savnet etter Rarotonga gnager i meg. Det er så mektig, det er grønt tett i tett over alt. Til og med på fjellene er det helt grønt. Det er så flott å kunne gå rundt i disse omgivelsene. 

Geir og jeg har også fått oss en ny snorkletur i lagunen. Vi var en tur alene for et par uker siden, det var rene luksusen og veldig fint. Bortsett fra at jeg så ei rokke. Jeg snudde ryggen til og svømte etter Geir så fort som jeg bare kunne i ren panikk. Jeg liker små søte fisker, ikke store. Geir trodde ikke på meg da jeg sa jeg hadde sett ei rokke, for han hadde jo ikke sett den! Han ble noe lang i maska da han senere gikk gjennom bildene jeg hadde tatt, og rokka var med på ett av bildene.

Med min skrekk for rokka friskt i minne unnlot han klokelig å si noe om den store ålen han så mens vi svømte utover denne gangen. Den var rundt to meter lang, og med en stor kjeft. Den ser mindre ut på bildet enn det den var i virkeligheten. 

Vi fikk sett masse fisk, i alle regnbuens farger. Det myldret av dem. Her er noen bilder:

Amanda, Geir og jeg har også fått tatt oss en ny padletur i lagunen. Det er så vakkert at jeg ikke kan beskrive det, og et bilde yter heller ikke rettferdighet for omgivelsene. Det er rett og slett noe som må oppleves for at man kan forstå det. Været var for det meste overskyet, men de mørke skyene holdt heldigvis godt på regnet.Vi gikk i land på ei øy i lagunen der også de som har snorkleturer holder til, og da fikk vi sneket oss til litt underholdning i form av Cook Island drumming og sang. 

Så lå vi der på magen i en grunn lagune, hørte på tromming og tenkte på at vi er så takknemlige for at vi får oppleve dette. Det er nesten så man kan kjenne lykken bruse i årene. Og igjen kommer tanken om at det er så mange der hjemme som vi så gjerne skulle ha delt denne opplevelsen med!

Og apropos det; vi har nettopp fått en svært gledelig nyhet. Selina kommer til oss i påskeferien! Det har lenge vært usikkert om hun kunne få det til med tanke på praksisperioden hun er midt i ved avreise, men nå har hun fått bekreftet at det ordner seg. Det blir veldig godt å se henne, og så fint at hun også får se igjen øya hun er så glad i. Hun har tidligere levd et hverdagsliv med skolegang i tre måneder, så det er mange minner og opplevelser knyttet til Rarotonga for henne også. Og i egenskap av å være vår eldste unge er hun jo den av ungene som husker mest fra alle våre tidligere opphold. Det blir fantastisk å dele øya med henne igjen, og om 18 dager er hun her. Vi gleder oss!