Litt om huset vårt og hva vi har gjort siden sist

Å finne hus på Rarotonga skulle vise seg å bli vanskeligere enn jeg hadde trodd da jeg begynte letingen på internett i august i fjor. I området der vi helst ville bo fant vi ikke hus i rett prisklasse. Å finne hus i rett prisklasse var i det hele tatt ikke lett. Prisene har steget mye siden vi var her i 2017, og det er lettere å finne feriehus i høy standard enn i en budsjettvennlig standard. Etter en del søk frem og tilbake gikk vi for huset vi bor i nå, og jeg tror slettes ikke det var et dumt valg.

Vi ønsket i utgangspunktet å bo i gangavstand til ungenes skoler, men måtte skrinlegge det ønsket. Nå bor vi i "nabolandsbyen" Vaimaanga, og det tar ca. fem minutter å kjøre dit skolene er. Vi har leiebil hele oppholdet, så det er ikke noe problem.

Huset vårt er ikke så stort, men vi har omtrent det vi trenger. Vi har to soverom. Malene og Mathea deler det ene, mens Amanda sover med oss. Stue(hvis det kan kalles det) og kjøkken er i ett. Bad og toalett er for seg selv. Utenfor er det overbygget terrasse der vi oppholder oss mye, og det er også der vi spiser alle måltidene. Vi har fin hage, og nydelig utsikt over lagunen og havet. Fra baksiden av huset ser vi mot de grønne fjellene. Huset ligger tilbaketrukket fra hovedveien, noe som var viktig for oss. Noe av det aller beste med huset er at det er gratis ubegrenset wifi. Det er det ikke så mange feriehus eller bolighus som har, da det er ganske kostbart. Det er vanlig at man må betale for datatrafikken man bruker. Ubegrenset wifi gjør at vi kan ha lange videosamtaler med de hjemme, noe som holder lengselen etter våre kjære godt i sjakk.

Den største ulempen med huset er at det ikke er stekeovn her. Vi visste om det da vi bestilte huset, men fant ut at for å spare 20-30.000,- kr fikk vi klare oss uten stekeovn disse månedene. Det går jo for det meste greit, men av og til skulle vi virkelig ønske at vi kunne lage rundstykker, pizza, boller og kaker. Eller for å si det sånn, rundstykker kunne vi nok hver dag ønske å lage når vi spiser de kjedelige toastskivene...

I nabohuset bor det flere barn. Eller som jeg nå har forstått, de bor egentlig ikke der. Det er bestemor og oldemor som bor der, men ungene er der veldig mye. Flere dager i uka er de der hele ettermiddagen og blir kanskje hentet av foreldrene i åttetiden. Det tok litt tid før vi forstod hvordan dette opplegget var. Mathea og Amanda leker mye med disse ungene. Det går både i spilling og leking i hagen. I skråningen nedenfor huset vårt har de laget klubbhus under en ansamling av trær og busker, og blir de sultne henter de seg bananer fra ett av banantrærne i nærheten. Det er så herlig å se ungene i full lek, og så surrealistisk at de springer barbeint rundt her i sommerklær mens dere fremdeles må pakke dere inn i jakker og det som verre er.

300 meter fra huset vårt er det en døgnåpen bensinstasjon/butikk, som også er ett av det mest populære stedene på øya å kjøpe is. Trenger jeg i det hele tatt å si at vi til stadighet tusler de 300 meterne ned dit for å kjøpe is? Kuleis er noe av det lille som er billigere enn hjemme, vi betaler ca. 20 kr for to kuler. Og kulene er så store at jeg ikke alltid orker å spise de opp, så Geir ender rett som det er opp med mye is!

Vi kunne lagt mer penger i huset og fått et hus ved sjøen. Jeg så på et hus der man kunne gå fra terrassen og rett ned på stranda. Disse husene ligger imidlertid ofte omkranset av lignende feriehus, og ikke av hus der fastboende bor. For oss var det viktigere å bo i et nabolag med lokale enn å bo på stranda. Det valget er jeg veldig glad for at vi tok når jeg ser ungene i full lek med naboungene.

Det er to hunder og to katter som bor i nabohusene, og de oppfører seg like mye som om de er våre som naboenes. Det er jo koselig, men kan også være plagsomt. Som når hunden nekter meg å gå tur, han bare hopper på meg hvis jeg prøver å gå. Eller når katten står utenfor døra og mjauer fordi han vil inn midt på natta.

Ellers har den overskyede værtypen fortsatt, bortsett fra noen små glimt av sol. Det har blitt noen strandturer, men det har tidvis opplevdes som litt kaldt. Vi har blitt så bortskjemte med vanntemperatur på opptil 31 grader, at nå føles 28 grader kaldt. Når det da er rundt 25 grader i lufta, overskyet og vind blir vi faktisk kalde etter en stund i vannet. Det tror jeg nesten ikke vi har opplevd her tidligere.

De siste dagene har imidlertid været vært bedre igjen, det er deilig å kjenne sola på kroppen igjen.

Den ene dagen ble det litt actionfylt. Da Amanda, Geir og jeg var på bytur hørte vi plutselig et smell, og så at det var to biler som hadde krasjet. Hvordan det har gått til er ikke lett å forstå, men den ene bilen har blitt skjøvet sidelengs inn mot et toalettbygg. Det så heldigvis ut til å gå bra med de involverte, og til alt hell var det ikke noen som stod der bilen havnet. Amanda og Geir hadde vært på do bare noen minutter tidligere, og det er skummelt å tenke på hva som kunne ha skjedd dersom de akkurat kom gående ut derfra når ulykken skjedde.

Senere på dagen var vi på stranda med Amanda, Mathea og nabojenta da ungene plutselig så noe oransje som stakk litt opp av vannet kanskje 150 meter fra land. De lurte på om det var en kajakk. Det var veldig vanskelig å bedømme fra det lille vi så, men vi ble litt rådville. Burde vi sjekke det ut? Tenk om det er en kajakk og noen har forulykket? Og hva om det er en kajakk, men vi ikke ser mennesker, hva gjør vi da? Kan noen ha falt av en annen plass? Vi fant ut at Geir måtte svømme ut å se, for tenk om det faktisk var noe galt som hadde skjedd. Geir svømte i vei, og det viste seg at det faktisk var en kajakk. Heldigvis slapp vi å ta stilling til hva vi burde gjøre med funnet, for det kom plutselig løpende en mann med kajakk for å padle ut og hjelpe Geir. Det viste seg at han og kona hadde vært på padletur tidligere på dagen, da kajakken plutselig sank. De hadde hatt en forferdelig opplevelse, for da de sank var de i nærheten av en av passasjene ut av revet. Strømmen var sterk, og de fløt rundt på den sunkne kajakken uten å komme seg nærmere land. De måtte rope på hjelp, og til og med politiet ble tilkalt. Kajakken måtte de gi slipp på, og den forsvant med strømmen ut passasjen. Det endte bra, men det var en skikkelig skremmende opplevelse for dem. Nå så de med vantro på at kajakken plutselig dukket opp i lagunen igjen. Den har sannsynligvis blitt slengt over revet igjen med bølgene. Da mennene fikk kajakken opp på land, og vi alle fikk brukt kreftene våre på å få ut vannet av den, så Geir at det manglet en propp bak og at det var gått hull i en reparasjon på undersiden. Dert var ikke rart at kajakken hadde tatt inn vann, og hotellet burde aldri hatt denne kajakken til utlån. Heldigvis gikk det bra!

Skolen går i samme tralten, med stadig nye opplevelser når det gjelder forskjeller mellom skole her og hjemme. I forrige uke var det stort fokus på dansetrening på skolen til Malene. I friminuttene måtte de også øve, og de ble da så korte at hun måtte velge mellom å gå på do eller å spise. Drikke var det også så vidt tid til mellom slagene. De fikk riktignok pausene igjen som en fritime på slutten av dagen, men det hjelper jo lite å få fri kl. 14 når du var sulten kl. 11.

Vi har også tatt oss noen kjøreturer på småveier, det er alltid gøy å legge ut på oppdagelsesferd.

Et par dager har vi badet i Wigmore’s waterfall. Med 23 grader i vannet er jo temperaturen som badevannet hjemme på en god sommer. Det var deilig avkjølende på en annen måte enn sjøen med sine rundt 30 grader. Og så hadde vi helt glemt hvor deilig det er å bade i ferskvann. Og hvor rart det er ikke å ha sand overalt etter et bad. Myggen kunne vi dog vært foruten. Plassen er populær blant lokale ungdommer. De hopper så spruten står flere meter opp, og doble regnbuer viser seg i vannspruten.

Plassen er vakker!