Aitutaki

Vel, hva skal jeg si om oppholdet vårt på Aitutaki. Det ble i hvert fall ikke som vi håpet og så for oss. Vi har fått utforsket øya inngående, men dessverre ikke lagunen som er kjent for å være en av Stillehavets fineste. Det har været satt en effektiv stopper for. Legg på sykdom, så er oppholdet kort oppsummert. Jeg nøyer meg selvsagt ikke med en kort oppsummering, så her er det bare å lese videre hvis dere vil høre om Aitutaki. 

Aitutaki er ei av Cook-øyene, og ligger en ca 45 minutters flytur nord for Rarotonga. Tidligere tall sier at det bor rundt 2.000 der, men utleieren vår sier at tallet er nede mot 1.000 nå. Mange har dessverre vært nødt til å flytte for å få jobb. Øya er ikke rund som Rarotonga, og det går flere veier på kryss og tvers her. Det er heller ikke høye fjell som på Rarotonga, men ellers er naturen ganske lik. 

Reisen ut til Aitutaki var en opplevelse i seg selv. Ved innsjekkingen var det bare å oppgi etternavnene våre, så fikk vi boardingpassene utlevert. Ingen sikkerhetskontroll, og det er skikkelig deilig. Ved gaten (les døra) så de på boardingpassene og krysset av på ei liste for setenummeret vårt, og så var det bare å gå på flyet. Det går raskt og effektivt å få 34 passasjerer på flyet, så det var ikke lange tiden før vi var i lufta. Ungene var litt skeptiske til et lite propellfly, men turen gikk veldig fint.

Det er et fantastisk skue å fly innover Aitutakis lagune. 

Da vi landet på flyplassen ble vi møtt av utleier, og ønsket velkommen med blomsterkranser. Det er ikke bagasjebånd der, bagasjen plukkes bare rett av flyplassbilen. Transporten til huset var av det artige slaget:

Vi fikk sett en del av øya på vei til huset vårt, og det er så grønt og fint her. Palmetre etter palmetre, frittgående griser, geiter, hus og noen små butikker her og der. 

Vi måtte kjøre en liten omvei til huset, for å unngå at vi kjørte forbi kirka i kirketid. Da skal det visst være så lite bråk og uro som mulig da. Da vi var her i 2010 var det demonstrasjoner mot at fly landet der på søndager, og dette er visst fortsatt en kampsak for noen. 

Huset vårt er ganske romslig med tre soverom, men det har en litt gammel stil innvendig. Sett i forhold til andre hus her på øya tror jeg uansett at standarden er ganske bra. Ja, sett bort fra luksusresortene da. Det gidder vi ikke å bruke penger på, for det viktigste her er øya og lagunen, og det får vi samme tilgang til om vi betaler 1.500 kr natta for et Airbnb-hus eller 10.000 kr natta på en luksusresort. Vi liker dessuten å bo som lokale, heller det enn som turister på fancy hoteller. 

Første kvelden gikk med til å komme seg i orden i huset og handle inn litt mat. Det ble en tidlig kveld på oss, jeg tror vi alle sammen var trøtte etter jobben med å pakke oss ut av huset vårt på Rarotonga. I tillegg var ikke Mathea helt i form, hun var forkjølet og hadde lett feber. 

Tidlig neste morgen ble leiebilen vår levert. De leverte leiebilen til oss uten en eneste signatur eller kortopplysning, og så kunne vi bare komme innom i løpet av dagen for å skrive under på kontrakt og betale. Island life!

Første dagen kjørte vi rundt store deler av øya. Det er ikke like folksomt her som på Rarotonga, så det er større avstand mellom husene. Det er veldig mange palmer, skikkelig grønt og fint. Innimellom får vi et glimt av lagunen, den er utrolig fin med de nydeligste nyanser av blått. 

Da vi var her i 2010 hadde det bare noen uker tidligere vært en syklon som ødela mange hus og raserte omtrent 80% av trærne. Det var derfor en mindre frodig øy vi besøkte den gang da. 

To av jentene fra nabohuset på Rarotonga, deriblant bestevennen til Mathea og Amanda, var også på ferie på Aitutaki. De har besteforeldre og oldeforeldre her, så de er ofte på Aitutaki. Vi traff tilfeldigvis på dem da vi kjørte langs veien, og vi tok en tur på stranda sammen. Mathea og Amanda ble med dem inn i huset til besteforeldrene litt mens vi andre var igjen på stranda. 

Dag to begynte rolig med en drøs med utleier på terrassen. Det er interessant å høre hvordan hverdagslivet utarter seg på Aitutaki. Her står maori sterkt, og det er hovedsakelig det ungene snakker. De lærer faktisk ikke engelsk på skolen før i 4 klasse. Det var jeg ikke klar over. Utleier, en mann i «bestefarsalder» trives så godt at han sjeldent reiser fra øya. Han sier at det gjerne går fem år mellom hver gang han er på Rarotonga. De andre øyene reiser han aldri til. Nå skal han riktignok til Australia og New Zealand i mai for å besøke familie der. Jeg kan virkelig ikke forestille meg hvordan det er å være på denne øya i fem år i strekk, men jeg innbiller meg at de som finner roen til det er de som lever det gode liv! 

Vi kom også frem til at utleier er bestefar til læreren Amanda hadde på skolen, det var et morsomt sammentreff. 

Mathea var mer eller mindre frisk igjen, men i løpet av formiddagstimene fikk Amanda feber. Vi tok en liten kjøretur til et utsiktspunkt, og var på en kafé vi også var på i 2010. Eter det måtte vi rett og slett bare kjøre hjem igjen, da Amanda hadde blitt dårligere og ville i seng. Resten av dagen ble vi bare hjemme, siden Amanda ikke orket noe annet. 

På ettermiddagen kom det plutselig et voldsomt regnvær, vannet blåste bortover veien og hagen ble oversvømt. Alle himmelens sluser var virkelig åpne! Det ble derfor en innedag på oss, ikke helt som vi hadde håpet.

Dag tre skulle vi ha vært på båttur i lagunen, men den ble avlyst på grunn av været. Vi fikk heldigvis forlenget billeien vår en dag til, og kunne ta oss nye kjøreturer. Amanda sin form ble bedre utover dagen, så på ettermiddagen ruslet vi en tur i havna og parken i «byen».

Natt til dag fire var det et forferdelig regnvær og sterk vind. Malene følte seg ikke helt i form da hun våknet. Forkjølet og vondt i hodet. Var visst veldig smittsomt dette her! Leiebilen vår måtte returneres, for den var allerede utleid for dagen. Vi skulle ha blitt kjørt ut til ei av øyene i lagunen med vanntaxi, men det ble det ikke noe av på grunn av været. Vi trengte derfor ikke leiebil i utgangspunktet, men vi fikk ordnet oss en ny leiebil fra et annet firma. Igjen ble vi overrasket over hvordan utleien foregår. Vi fikk bilen levert til huset med beskjed om å komme innom kontoret senere på dagen for å betale. De satte igjen bilen hos oss uten navn eller kontaktopplysninger. Da vi var innom kontoret betalte vi for bilen, men de ba ikke om å se sertifikat, ikke underskrev vi kontrakt og ikke betalte vi depositum. Litt av en kontrast til slik leiebilforhold pleier å være.

Det ble ny kjøretur på veiene vi allerede har kjørt på kryss og tvers, for noe må vi jo gjøre i regnet. Vi tok oss et stopp på en kafé, og måtte vente lenge og vel på pizzaen vi bestilte. Da den endelig kom var den en skuffelse, tam i smaken og rå bunn. Kafeen var ellers veldig koselig. 

 

  På ettermiddagen hentet vi Rarotongabestevennen, og hadde henne med oss på en kjøretur og hjem for å spille kort. Hun tar samme flyet tilbake til Rarotonga som oss, så vi ser henne igjen på flyplassen i morgen. 

Det er tydeligvis en forbannelse som hviler på oss når vi er på Aitutaki. I 2010 ble Selina skikkelig dårlig med forkjølelse og høy feber, og jeg hadde bihulebetennelse og var heller ikke helt i form. Denne gangen har alle tre ungene vært syke, i varierende grad. 

Vi har altså vært veldig uheldige med både vær og sykdom, og ikke fått gjort det vi ønsket her. Jeg må allikevel si at Aitutaki er ei vakker øy med koselige mennesker. Det er mange som vinket når vi kjører forbi og sier hei når vi kommer gående. Jeg føler at stemningen på øya er veldig vennlig, og de som bor her ser ut til å trives veldig godt. Så får tiden vise om vi prøver oss på Aitutaki igjen.

I morgen tidlig går flyet vårt tilbake til Rarotonga, og vår siste dag der.