Siste dager i USA og starten på vårt Rarotongaliv

Da er vi i gang med vårt Rarotongaliv, men først et tilbakeblikk på våre siste dager i USA. Lørdagen var vi i Disneyland.  Det absolutte høydepunktet var fyrverkeriet lørdag kveld(som for øvrig passet bra med tanke på at det var Geir sin bursdag). Helt fantastisk, har aldri sett makenJ

 Lille tøffingen som vil være med i ALLE attraksjoner!

 

Søndag morgen var det pakking og utsjekking fra hotellet før vi var noen timer i Disneyland. Vi måtte også innom Walmart en tur, Selina hadde nemlig sett seg ut ei klokke hun etter litt tenking bare måtte ha. I halv sju-tiden parkerte vi leiebilen, fikk all bagasjen ut av bilen og fikk den med oss inn der vi skulle vente på bussen som skulle kjøre oss til flyplassterminalen. Og da begynte moroa!! Plutselig, uten forvarsel, kastet Malene opp på hele seg selv og buksa til Selina. Jeg holdt på å bære ut noe bagasje da Selina banket hysterisk på vinduet. Da jeg kom inn og så dette skuet klarte jeg ikke annet enn å le. Ler du av dine egne unger, spurte Geir vantroJ Og Selina fant ikke dette særlig morsomt der hun satt med illeluktende spy utover buksa.  Jeg lo ikke like godt da hun kastet opp på bussen også. Jeg tørket spy for harde livet og Geir og medpassasjerer bar ut bagasjen vår. Ut av bussen og opp med kofferter for å finne frem mye ekstra skift, for her var det omløp på skifteklær…   Installert i Mathea sin  vogn med spypose beredt var det bare å stille seg opp i innsjekkingskø. For hva skal man egentlig gjøre? All bagasjen pakket ned, leiebil levert, sjekket ut av hotell og neste direktefly til Rarotonga om ei uke.  Spying ble det foran innsjekkingsskranken også. Og hodet ned i spyposen i sikkerhetskontrollen. Rett før boarding var det på’an igjen. Selvfølgelig også da vi skulle levere fra oss vogna ved flydøra, og da fikk jo flyselskapet med seg dette. Før avgang snakket en flyvert med oss, og hadde hun hatt feber eller smerter tror jeg sannelig ikke vi hadde blitt med flyet… Det ble vel oppkast sånn ca 6 ganger til den flyturen. Trenger vel ikke si at det var en stabasiøs tur. Tror den troner øverst på lista over reiser med høyest stressfaktor! Meeen, det blir vel samtidig en opplevelse vi kan se det morsomme i. Kjenner egentlig at jeg må le litt når jeg tenker på hele situasjonen.

 

Vi kom oss i hvert fall frem. Ca kl halv sju mandag morgen landet vi på Rarotonga. Underlig følelse å gå ned flytrappa og kjenne den fuktige, varme lufta og vite at her skal vi bo de neste tre månedene.  Vi fant leiebilen vår merket med Mr Grer PedersonJ  Lydia som vi leier hus av møtte oss på flyplassen og viste oss vei. Første dagen dreide seg vel mest om å komme seg gjennom dagen. Trøtte etter reisen var vi, og jeg var heller ikke i form. Vi fikk da handlet litt og vært en tur på stranda vi likte oss best på da vi var her for fire år siden. Og den skuffet ikke. Langt i fra! Det er en ubeskrivelig følelse å skue ut over den turkise lagunen og fantastisk å slenge seg ut i det varme, klare vannet.

 

 

 En av mange fine fisk som svømmer rundt i lagunen

 
 

En helt ok formiddag i slutten av januar:)

 (Et bilde som nekter å la seg flytte på)

 

 

 

Morgenen etterpå våknet vi tidlig. Vi var uthvilte og formen min var mye bedre. Frokost på terrassen til lyden av haner, fugler, gresshopper og griser. Øyne som hviler på et frodig, grønt landskap. Sjelefred.

Siden vi bare skulle ha leiebil de første tre dagene har vi kjørt til strender på andre siden av øya(ca 20 minutter). Vi har også handlet inn en del mat, ordnet Cook Island driver licens til Geir, telefonkort, internettkort osv osv.

 

 

I dag har vi levert leiebilen, så heretter må vi humpe rundt på bussen;) Vi har også prøvd å få tak i en brukt sykkel, men må visst fortsette jakten i morgen.  En tur på apoteket var også påkrevd for vi har fått drøssevis med myggestikk, og spesielt Adrian reagerer veldig på stikkene. Han får noen digre, røde rundinger rundt stikket. Heldigvis ser det ikke ut som at myggene er spesielt begeistret for Mathea sitt blod. Solkrem med faktor 50 ble også kjøpt inn, det nytter visst ikke mye med faktor 30 nei. Vi var på stranda fire timer i går og selv om vi var flinke til å smøre oss etter to timer ble vi solbrente. Godt for kroppene våre med en pause fra sola i dag.

Ungene koser seg. Mathea er veldig glad i grisen som går bak et gjerde ved siden av hagen vår. Tydeligvis mye underholdning i en gris! Malene tusler rundt som hun pleier å gjøre hjemme. Adrian og Selina gjør litt skolearbeid mellom slagene, og har funnet seg både koraller og eremittkreps på stranda.

 
Matavfallet skal vi gi til grisene, stor stas for Mathea.
 

Vi er ennå i feriemodus, men i neste uke begynner hverdagen vår her. Det kommer nok til å bli både travelt, spennende, godt og litt rart.

Jeg avslutter med noen ord jeg så på en bilderamme på butikken i dag og som traff meg godt her jeg befinner meg i begynnelsen av eventyret vårt:

DREAM…

I see my dreams as if I already hold them in my hand. I dear to dream big for it is me who creates my world…