Litt mer om paradisøya vår, og vår siste dag der
Rarotonga tilhører Cook-øyene, og er hovedøya i dette øyriket. Cook-øyene består av 15 øyer, spredt utover et stort havområde. Det bor ca. 17.000 på Cook-øyene, og rundt 14.000 av dem bor på Rarotonga. Rarotonga er ca. 32 km i omkrets, og det tar ca. 45 minutter å kjøre rundt øya med en fartsgrense på maks 50 km/t. Det vil si at uansett hvor du befinner deg på øya er det ikke mer enn et par og tjue minutter til andre siden av øya.
Rarotonga har fine strender rundt nesten hele øya. I midten av øya er det kupert med fjell og tett vegetasjon, mens det langs kysten er helt flatt. Hovedveien går ute langs kysten, mens det som kalles backroad er en eldre vei som går rundt store deler av øya et par hundre meter inn i landet.
Når man kjører rundt øya kan man nyte synet av fine strender og frodig landskap. Det er boder langs veien der de lokale selger frukt, grønnsaker eller middagsretter. Det er hunder, geiter,syklister og mopedister. Og for all del kirker.
Det er veldig mange ulike trossamfunn her, og hver landsby har gjerne sin egen kirke. Religion står veldig sterkt i samfunnet. Langs veien er det "reklameskilt" som omhandler Jesus. Kirken er sentral i manges liv, og mye av det sosiale livet er for mange knyttet opp mot menigheten.
Nå kan det jo høres ut som at det er et stillferdig samfunn der de fleste er mer opptatt med å be enn å lage leven. Dette er imidlertid ei kontrastenes øy, for det er også mye festing og fyllekjøring.Det er til og med en partybuss som kjører øya rundt noen dager i uka. Da blir passasjerene plukket opp langs veien og kjørt til ulike utesteder i byen. Det er nok hovedsakelig turister som benytter seg av akkurat partybussen. De lokale samler gjerne en vennegjeng rundt et bål på stranda og drikker der. Og så må man bare håpe at de lar bilen stå når de skal hjem.
Villmannskjøring er det også en del av, og natta før vi reiste til Aitutaki var det en dødsulykke bare et par km fra huset vårt. Sannsynligvis har farten vært altfor høy.
En annen ting vi ser mye av når vi kjører rundt på øya er gravplasser. Det er ulike gravplasser, men mange blir også begravet hjemme i hagen eller en annen plass på eiendommen. Her støpes gravene. Noen bygger også tak over graven for å beskytte sementen for vær og vind. Gravene pyntes som regel med falske blomster, noe som fører til at gravene holder seg pyntet og fargerike over tid.
Det er gjerne en samling med venner og familie når graven støpes. For en tid siden gikk vi forbi en slik samling da vi gikk tur på backroad. Vi så en gjeng med mennesker og en haug med sand, og da tenkte vi at her skal de støpes grav. Og helt riktig, da vi gikk forbi noen dager senere var graven på plass.
Når man snakker om kontraster på øya gjelder det hus også. Noen hus er store og fine, mens andre ville vi ha betegnet som rønner i Norge. Det er ofte jeg ser et hus og lurer på om noen virkelig bor der, før jeg i neste øyeblikk ser en bil utenfor eller personer inne i huset. Og bilen utenfor kan se ut som den koster mer enn det huset er verdt! Her er ett av de staselige:!
En ting er å få fraktet varer til Rarotonga, en annen ting er å bli kvitt dem igjen. Det er få som gidder å betale for å bli kvitt for eksempel gamle biler, vaskemaskiner osv. De blir da stående nedrustet og overgrodd rundt om på øya.
Vannet i kranen kan ikke drikkes, med mindre man har installert filter. Det er vannstasjoner rundt om på øya der man kan fylle filtrert vann. Vi fylte vann i en 15 liters kanne noen ganger i løpet av uka.
Selv om øya ikke er så stor er det et ganske godt utvalg av butikker og spisesteder. Det er allikevel et begrenset utvalg av «ikke-blomstrete» klær og sko. En del av butikkene er beregnet på turistene. Det er mange ulike typer sport man kan delta i, det er en stor lekeplass i byen og det er kino. Det er også minigolf, og et lass med strender man kan utfolde seg på. Så egentlig har øya alt vi trenger, i hvert fall for en kortere periode.
*************************************************Etter oppholdet vårt på Aitutaki hadde vi en dag på Rarotonga før avreise til Auckland. Vi landet på Rarotonga kl. 10 på formiddagen. Vi hadde ikke bestilt noe hotell, siden vi uansett måtte være på flyplassen kl. 12 på kvelden. Med leiebil og fullt program var ikke det noe problem, spesielt ikke siden den norske dama Grete hadde tilbydd oss husrom og dusj hos henne.
Det er rart med det; man tror man skal ha god tid til alt, men så går tida så fort! Det var også tilfellet med vår siste dag på Rarotonga.
Først ble det en rask bytur for noen siste innkjøp. Deretter en hastig tur til Grete sitt hus der vi hadde oppbevart mesteparten av bagasjen vår mens vi var på Aitutaki.
Deretter var vi invitert på lunsj med naboene våre. Vi var på en restaurant på et hotell, og til ungenes glede fikk de bade i bassenget etter at vi hadde spist.
Etterpå tok vi med oss Mathea si venninne på stranda, og var der et par timer. Det var uvær på Rarotonga også da vi var på Aitutaki, det så vi tydelige spor etter på stranda. Ungene lekte, og vi fikk sopt til oss de solstrålene som var mellom skyene.
En siste kuleis på Wigmore’s måtte til, der det forøvrig føltes ut som halve klassen til Mathea hang ut. Så leverte vi tilbake venninna til Mathea, og avtalte at vi skulle si ha det på flyplassen til kvelden. Det ville de så gjerne.
Så kjørte vi til byen, bort fra «vår» side av øya. Veldig rart! Vi hadde avtalt å møte en annen venninne av Mathea i byen for siste lek og avskjed. Lillesøsteren hennes på sju år var også med, så det ble full lek for de to søskenparene.
Det er veldig spesielt å ta farvel med gode venner, men i dagens samfunn er det heldigvis mye lettere å holde kontakten enn det var for bare noen få år siden. Og så håper vi selvsagt at vi kan besøke de på Rarotonga igjen om noen år.
Så var kvelden og mørket kommet, og vi kjørte til Grete for å pakke om bagasjen, spise take-away og ordne oss til reisen. Veldig snilt av henne å la oss krasjlande med kaoset vårt der.
Halv tolv satte trøtte barn og voksne seg i bilen, og kjørte gjennom byen for siste gang denne turen. Da vi kom til flyplassen hadde Amanda sovnet, og vi måtte bære henne med oss inn.
Etter innsjekk ventet vi på at naboene skulle komme for å si hadet til oss. Vi ventet og ventet, og da det nærmet seg tiden da vi måtte gå gjennom sikkerhetskontrollen sendte jeg de en melding. Jeg fikk ikke svar, og til slutt måtte vi gi opp ventingen og gå uten å få sagt hadet. Litt senere fikk jeg melding om at de ikke hadde våknet av alarmen, og dermed ikke kom seg til flyplassen. Det ble derfor ikke noe ordentlig farvel, men vi avtalte at jentene kunne ringe hverandre dagen etterpå.
Det kom imidlertid uventet noen andre på flyplassen. De som var på besøk hos oss uka før kom med en gave til oss, noen selvlagde kokosnøttskåler. Veldig snilt av dem.
Vi kom oss på flyet halv tre på natta, og jeg var så trøtt at jeg nesten var likegyldig da flyet lettet og tok oss lengre og lengre bort fra vår paradisøy og vårt andre hjem. Men bare nesten, for det er trist å reise fra den fine øya vi har blitt så glad i!
Og med det var Rarotongaeventyret vårt over, for denne gang, Ka kite, Rarotonga! (På gjensyn).
Kommentarer
Legg inn en kommentar