Ikke alt er rosenrødt

Vi lever på mange måter det gode liv, og får så mange fine opplevelser som vi er veldig takknemlige for. Allikevel er ikke alt bare rosenrødt, verken å bo i et annet land eller reise fra venner og familie hjemme i Norge. Det tenkte jeg å skrive litt om i dette innlegget, så jeg får balansert det tidvis rosenrøde inntrykket fra de andre innleggene. Mye av det er bagateller i den store sammenhengen, men over tid har disse små tingene en tendens til å bli et større og større irritasjonsmoment.  

Å bo midlertid en plass er spennende, men betyr også at man er halvveis etablert i et hus. Huset vårt har dårlig med oppbevaring, men det er begrenset hvor mye penger man vil bruke på å kjøpe oppbevaringsløsninger. Det samme med kjøkkenredskaper og servise. Og for ikke å snakke om et interiør andre har valgt. Det blir mange halvveise løsninger, noe man ikke bryr seg så mye om for ei uke eller to. Når det er snakk om måneder merkes det på en annen måte, og enkelte av oss merker dette mer enn andre. Det blir for eksempel greit å få klesskap igjen.

Ungene har jo heller ikke sine egne rom, og spesielt Malene kan nok savne muligheten til å lukke seg inne på sitt eget rom. Jeg kan også kjenne på at det skal bli godt å få mer alenetid hjemme. Her er vi jo veldig på hverandre hele tiden. Det skal sies at akkurat det går egentlig overraskende bra!

Maten, derimot, er et kapittel for seg selv. Vi begynner å bli kraftig lei av toastet skiver, men brødet duger ikke til annet. Vi har ikke stekeovn, så vi savner å kunne lage rundstykker, pizzaboller, kanelboller, pizza og lasagne. For ikke å snakke om kaker. Nå har vi riktignok nettopp fått en airfryer, men så langt har vi ikke fått det beste resultatet på gjærbaksten vi har prøvd oss på. 

Middagslagingen kan være et sant styr. Vi har gasskomfyr, og for at ikke flammene skal blafre så mye må vi ta av takviftene mens vi lager mat. Det resulterer i at det ofte blir en varm fornøyelse å stå ved komfyren. Varmt eller ikke hadde det nok ikke vært noe fornøyelse uansett, for stekepanner og gryter er så som så. Det meste setter seg fast på stekepanna. Det er også vanskelig å få den rette temperaturen, og ris klarer vi ikke å koke på komfyren. Heldigvis er det en slowcooker her, men det tar en time å få risen kokt i den. Så middager med ris må med andre ord planlegges godt. Det tar også så lang tid å koke opp vann på komfyren at vi tar det en omgang i vannkoker først. 

En annen ting som må planlegges godt er bananer. Det er sjeldent at det er perfekt modne bananer til salg i butikken. De må gjerne ligge 3-5 dager før de er spiseklare, og når de ført er spiseklare går det bare en dag eller to før de er for modne. For oss urutinerte betyr det derfor at vi ofte er uten bananer vi kan spise.

Vi har ikke oppvaskmaskin, og når man er vant til å ha det er det kjedelig å måtte klare seg uten. Det blir fort mye oppvask! 

Av en eller annen grunn er det vanskelig å få klærne rene her, og det er mange klær som returnerer til Norge med stygge flekker på. Det har vært det samme de andre gangene vi har vært her også.

Vi har ikke tørketrommel, og det betyr at det blir mye klesvask som må henges opp til tørk. På regnværsdager er det særdeles dårlig tørke med den høye luftfuktigheten, så da kan det ta dager å få tørket klærne. Og ille er det om det begynner å regne og blåse mens klærne henger til tørk, for da er klærne plutselig våtere enn de var da de kom ut fra vaskemaskinen. Og med begrenset tørkeplass hoper skittentøyet seg fort opp. 

Og når vi snakker om vått, det kan være veldig klamt her. Klærne klistrer seg til kroppen, og det hender Geir må ha assistanse for å få av t-skjorta. Kort tid etter en dusj er man like svett igjen. Det skal bli godt med frisk luft man ikke bli klam av! Det skal nevnes at det har vært færre slike dager enn vi hadde regnet med, og mens jeg skriver dette er det luftig og godt. 

Dyrelivet her kan også være plagsomt. Den første tiden våknet vi av hanene som galte tidligere enn tidligst på morgenen. Galingen har vi blitt vant til, så vi legger ikke merke til det lenger. Men hønene som kommer i matsøpla vår (som står ute) er ei plage. Og griser til gjør de også. Nå har vi også sett ei rotte der. Naboens hunder vekker oss flere netter med bjeffing og uling, og katten kan stå utenfor og mjaue midt på natten. 

Og så er det maur. De er jo tidvis overalt. Å ha en pose med kjeks åpen er ikke lett. Sukker oppbevares i kjøleskapet. Søles det noe søtt eller det blir liggende en liten bit med noe søt mat eller godteri er en koloni ganske snart på plass. Den ene gangen ble det nudler med maur, for da hadde det nok vært noen maur i gryta som vi ikke så før vi kokte opp vannet. 

Mygg er også et kapittel for seg selv. De første ukene fikk vi så mange stikk, og var våkne flere ganger i løpet av natta for stikkene klødde så innmari. De siste ukene er det Amanda som har fått flest stikk, beina hennes er helt fulle. Hun har rett og slett klødd seg til blods.

Og der kommer ennå en bakside ved dette livet frem. Her er det veldig fuktig luft og en annen bakterieflora enn hjemme, så det går raskere infeksjon i sår. Og det måtte jo selvfølgelig bare skje. De siste to dagene har Amanda fått infeksjon i mange av myggestikkene sine. Hun fikk lett feber, og klarte nesten ikke å gå på den ene foten. Vi endte opp på legevakta, og hun er satt på kur. Det ser ut som det går rette veien nå, men de stygge sårene og feberen var skremmende. 

Vi går også glipp av mye hjemme. En del visste vi på forhånd at vi ville gå glipp av, mens andre ting dukker opp mens livet skjer. Vi har gått glipp av tre begravelser vi gjerne ville ha deltatt i, deriblant bestefaren min sin begravelse. Han døde bare et par uker etter at vi reiste. Det var sårt at vi ikke fikk være der sammen med resten av familien, og rart at Selina og Adrian skulle gå i begravelse uten oss. I slike stunder føles avstanden hjem til Norge veldig stor!

Det er også situasjoner der vi kunne ønske å være fysisk tilstede for Selina og Adrian i det daglige livet, men heldigvis så kan vi være tilstede gjennom telefon og videosamtaler. Allikevel, noen dager kunne jeg ønske at Adrian slapp å gå hjem til et tomt hus (selv om han takler alle aspekter ved å være alene hjemme på mesterlig vis). 

Til tross for disse tingene koser vi oss veldig, og opplevelsen er verdt alt sammen. Jeg føler derfor at jeg må avslutte med å dele bilder av noe av det som gjør opplevelsen så fin uansett.