Selina på besøk, skolefestival og avskjed etter avskjed

Jeg føler at hvert innlegg starter med klisjeen "tiden flyr", men det er det som er sannheten. Det er ikke noe unntak nå heller. Hvor har tiden blitt av? Når jeg ser på bildene vi har tatt ser jeg jo allikevel at tiden har blitt godt investert. 

De siste ti dagene har vi hatt besøk av Selina. Gleden var stor da vi kunne hente henne på flyplassen, etter en lang og strabasiøs reise var hun endelig her! Det var veldig godt å se henne igjen etter tre måneder på hver vår side av jorda. Og så er det så fint at hun også får oppleve Rarotonga igjen. Det ble nesten som om vi også oppdaget Rarotonga på nytt igjen, gjennom henne. Vi har hatt et tett program for å rekke de tingene hun har lyst til på ti dager, men jeg tror vi kom gjennom det meste. Vi har vært veldig heldige med været mens hun har vært her, så det ble mye strandliv.

I tillegg til strandturer ble det blant annet padletur i lagunen på Muri, lørdagsmarked, pizza på Traders Jacks, danseshow, strandtur i solnedgang, bytur, rusletur langs backroad, flere kjøreturer og hun har også fått inn noen morgenjoggeturer. Noen bilder fra dagene hun var her:

For et par uker siden fikk Amanda infeksjon i myggstikk hun har klødd på. Det utviklet seg veldig fort gjennom dagen, fra noen små vannfylte blemmer til mange store betente sår i løpet av dagen. På kvelden fikk hun også lett feber. I løpet av natta var sårene blitt ennå styggere, og foten var hoven og øm. Det var skummelt å legge seg til å sove sånn som tilstanden var. Etter en telefon hjem til Line, min helseekspert, bestemte vi oss for å ta henne med til legevakten. Det var oss og noen natteranglere på veiene kl. 04, rart å se øya så stille. Heldigvis konkluderte legen med at infeksjonen ikke hadde spredd seg, men hun fikk en antibiotikakur. Etter et lite døgn på kuren forsvant feberen, og sårene har blitt gradvis bedre. Nå håper vi ikke infeksjonen kommer tilbake. 

Det meste er jo dyrt her, men en tur på legevakten var faktisk så billig at det ikke er nødvendig å bruke reiseforsikringen. For konsultasjonen og medisiner kostet det oss 200 kr, greit for en gangs skyld å kunne bli overrasket over hvor billig noe er.

Geir og jeg fikk en fantastisk opplevelse da vi svømte med skilpadder. Vi meldte oss på en guidet tur som har snorkleturer i passasjen i revet. Der er det mange skilpadder som holder til, så man er nesten garantert å få se disse flotte skapningene. På grunn av sterke strømmer kan det kan være livsfarlig å bade i passasjen, så det er viktig å delta på en organisert tur med de som kjenner til når det er trygt å bade der. Tidspunktet flytter seg fra dag til dag, det avhenger av tidevannet. Etter en liten svømmetur ut til passasjen fikk vi en time til fri benyttelse. Og allerede etter 30 sekunder dukket den første skilpadden opp under oss. Vi så mange skilpadder som lå og sov, og flere skilpadder som kom svømmende forbi oss på vei til overflaten for å trekke luft. Den største skilpadden vi så var sikkert på størrelse med oss selv. De svømte så elegant og grasiøst forbi oss, og flere ganger så nært at vi hadde tatt på de om vi hadde strukket ut armen. Dette var virkelig en opplevelse som vi ikke kommer til å glemme! 

Vi har også hatt koselig besøk av en familie og hun som eier huset vi leier. Ungene storkoste seg med lek, og vi fikk nydelig dans av sjuåringen deres. 

Denne uka var det skolefestival to dager der de fleste skolene på øya opptrådte med kulturelle innslag i form av tradisjonell dans. For de av dere som følger meg på snap er det liten tvil om at jeg synes dette var helt fantastisk å se på. I følge svarene til flere av dere var jeg ikke alene om å like det! Altså, hva skal man si? Showene var så utrolige at jeg har nesten ikke ord! I løpet av disse to kveldene var flere hundre barn og ungdommer på scenen. De må ha lagt ned så utrolig mange timer med øving og mye tid til å lage kostymer. Eller, det er jeg jo helt klar over at de har, jeg har jo fulgt prosessen gjennom Malene sin skolehverdag. Det er dager der de har hatt så korte friminutt at hun har måttet velge mellom å spise eller gå på do! Jeg kunne ikke skjønne at de skulle bruke så mye tid på å øve til en dans, men når jeg ser nivået skjønner jeg at det tar tid å lære seg. 

Malene danset ikke på forestillingen, der gikk grensen for hva hun var komfortabel med. Hun har allikevel deltatt på treningene i timevis de siste ukene, og terpet på trinn og håndbevegelser. Showet kan hun fra a til å, og hadde ikke hatt problemer med å danse seg gjennom det. Det var veldig gøy for henne å sitte i salen å se showet fra tilskuersiden for første gang, og gøy for oss å se hva slags dans hun har lært seg. For nei, vi har ikke fått noen smaksprøve. Det må være utrolig gøy å kunne danse slik, og det er nok en opplevelse hun sent vil glemme! De to første dansebildene(med blå kostymer) er skolen til Malene.

Mathea sin skole åpnet showet første dagen med fin sang. Gøy å se henne på scenen sammen med skolen sin. De sang så høyt og kraftfullt, og var så fine. 

Det var mange tilskuere, og det er et helt annet volum på publikum her enn hjemme. Det var hoisting og plystring, og de uttrykte veldig tydelig sin beundring over det som skjedde på scenen. Det var nesten så lydnivået tidvis ble litt mye for noen lavmælte og sindige nordmenn i salen. Men altså, for en opplevelse, alt sammen! 

Fredag var dagen for avskjeder. Malene og Mathea hadde sin siste dag på skolen. Da vi hentet Mathea var det tydelig at det var flere som synes det var leit at hun slutter på skolen. Dette er den tøffe delen av å få nye venner, det er hardt å måtte forlate dem. Navn og mailadresser er utvekslet, og noen spiller også Roblox. Vi håper at vi kan holde litt kontakt. Hun fikk gaver og kort av flere jenter i klassen, og det blir kjære minner å ta frem hjemme i Norge. Klassen hadde også shared lunch i dag der alle tok med noe hver, til ære for Mathea. Jeg blir så rørt!

Begge ungene har fått med seg skolerapporter hjem, og det er koselig å lese de hyggelige tilbakemeldingene de får, både faglig og på oppførsel. Jeg traff også på rektor på Mathea sin skole forleden dag, og hun synes det er veldig trist at Mathea skal slutte. Hun synes at Mathea har funnet seg godt til rette på skolen. Jeg blir varm i hjertet av å høre det, og det er ikke tvil om at det er rart for både Mathea og Malene å ta farvel med nye venner og skolen. 

Skolen Mathea har gått på drives av adventistkirken. Vi valgte skolen på grunn av beliggenhet og at den ikke er så stor. Om det blir litt mer "kristenprat" enn på de andre skolene går det fint for en periode. Det som allikevel var en litt absurd opplevelse for Mathea var da presten hadde tale for elevene, og han sa at de som ikke er adventister er satans barn! Greit nok å tenke det, men å si det til barn er ganske drøyt. Vi kan uansett ikke annet enn å le av det, og det blir ennå en ting som settes på lista over ting som aldri ville skjedd på en norsk skole.

Rett etter skolen var det på tide å kjøre Selina til flyplassen. Hun har hatt det veldig fint her, og var langt i fra klar for å reise hjem i dag. Trist å forlate henne på flyplassen, og jeg vet at jeg kommer til å gå med litt høye skuldre til hun er på plass i Kristiansand igjen på mandag kveld. Det er faktisk bare tre uker til vi ser henne igjen i Flekkefjord. 

I morgen, søndag, forlater vi det som har vært hjemmet vårt siden 25. januar. Vi skal da ta en 45 minutters flytur til Aitutaki, ei av de andre øyene i Cook-øyene. Der skal vi være i fem netter, før vi reiser tilbake til Rarotonga. Da har vi kun en dag her, før vi befinner oss på et fly til New Zealand. Jeg får nesten vondt i magen av å skrive det, for det blir ikke lett å reise herfra. Samtidig har vi verdens beste gutt vi skal hjem til, familie og venner, et fint og komfortabelt hus og vi går sommeren i møte når vi kommer hjem. Sa noen ambivalens?