New Zealand

Flyreisen fra Rarotonga gikk raskt, vi var så trøtte at vi sov mesteparten av veien. Jeg kan dessverre ikke si at det gikk like raskt å komme seg inn i New Zealand. Køa gjennom tollen når vi måtte deklarere noe var lang som et vondt år. Jeg vet ikke hvor lang den var, men den var nok noe av det lengste vi har sett. Jeg vil anta at det tok ca. en time før vi var gjennom køa. Veldig gøy tidlig på morgenkvisten!

Vi kom ut av flyplassen, og den friske høstlufta slo i mot oss. Det var rart å kjenne etter tre måneder i klam, varm luft! Vi fikk hentet leiebilen, fikk i oss noe mat på McDonalds og satte kursen mot Rotorua. Det er en ca. tre timers lang kjøretur. Vi sovnet en etter en, mens stakkars sjåføren Geir måtte holde seg våken. Det gikk veldig greit altså, ellers kunne vi ha stanset litt langs veien. 

Vi tok oss en rusletur i Rotorua sentrum mens vi ventet på at vi kunne sjekke inn på hotellet. Det er det flere plasser der man kan se geotermisk aktivitet, til noens glede og andres fortvilelse. Lukten er ikke særlig god.

Dag to begynte med litt shopping, før vi kjørte til Hells gate, et aktivt geotermisk område litt utenfor byen. Her er det en sti man kan gå for å se hvordan jordens indre kommer til overflaten i form av kokende vann og gjørme, og illeluktende gasser. Mathea har en meget sensitiv luktesans, og hadde store problemer med å oppholde seg der. Det lukter rett og slett intenst av råttent egg. Til tross for lukta synes jeg det er et utrolig spennende og kult sted! 

Etter turen rundt i parken ventet mineralvannsbad og gjørmebad. Gjørmen som brukes hentes fra parken. Gøy opplevelse! 

På kvelden ble Geir frysen, og det viste seg at det nå var hans tur til å bli syk. Det ble derfor en noe amputert begynnelse på dag tre da Geir fremdeles ikke var helt i form. Amanda og jeg tok oss et bad i bassenget på hotellet, og kjøreturen vi egentlig hadde planlagt utgikk. Det ble heller en tur til en park i Rotorua og handlesenteret noen minutter unna hotellet. Vi fant ut at det var lurest å holde oss i nærheten dersom Geir skulle bli ennå verre. 

Hotellet hadde også mineralvannsbad, flere hoteller og hus har nemlig det. De borer etter vannet på 150 meters dybde, og vannet på hotellet var ca. 40 grader. Geir og jeg tok oss et bad der. 

Dag fire var det tid for å kjøre tilbake til Auckland igjen.

På veien tok vi en avstikker fra hovedveien for å se litt mer av landskapet, og for at vi (les jeg!) kunne komme meg ut av bilen for å ta noen bilder. Vi kjørte til Matamata, som er i området hvor deler av Hobbiton er spilt inn. Turistinformasjonen i Matamata er bygget som et hus fra filmene, veldig stilig. Vi er ikke noen store Ringenes Herre-eller Hobbitonfans, så vi hadde ikke booket billetter til Movieset-tour. Disse billettene må visst også bookes flere måneder i forkant.

Vi fikk sett mange nydelig landskap langs veien.

Så bar det strake veien til hotellet i Auckland, før et treff vi hadde sett veldig frem til ventet.Vi spoler ni år tilbake i tid til april-14, og mimrer med dette bildet:

Vi skulle reise hjem fra tre måneder på Rarotonga, og naboene våre var med for å ta avskjed på flyplassen. Da vi gikk gjennom sikkerhetskontrollen var det vanskelig å snu ryggen til den lille to år gamle jenta som vinket og vinket, og ropte bye bye etter oss så langt vi kunne høre. Vi visste ikke om vi noen gang kom til å se henne og foreldrene igjen. 

Naboene våre var fra Tonga, men bodde på Rarotonga ett år. Vi var mye sammen med dem, vi bodde vegg i vegg. Geir, Malene og Mathea var i åpen barnehage sammen med far og datter, og det ble baking og middag sammen. 

Vi har fulgt hverandre gjennom Facebook de siste ni årene, men nå ville tilfeldighetene at vi skulle treffes. De har nylig flyttet til New Zealand, og da åpnet det seg muligheten for et treff. Mammaen i familien var bortreist på jobb, så henne fikk vi dessverre ikke treffe. 

Vi møtte dem i en park. Vennene våre hadde handlet inn til skikkelig piknik med toast, kjeks, chips og drikkevarer. Sjokolade fikk vi også i gave. Ei eske med Freia melkesjokolader fikk bli med de hjem. Det ble to-tre timer med koselig catch-up i en høstlig park i Auckland. Tenk at vi fikk til et treff!! Nå håper vi alle at neste treff blir i Norge.

Det ble en rolig kveld på hotellet, og tidlig i seng. Neste morgen var det utsjekk kl. 10, men vi trengte ikke å levere leiebilen før kl. 12. Vi fant en park i nærheten der vi kunne slå i hjel litt tid. Vi ble veldig positivt overrasket over denne parken. Det var flere stier man kunne gå, og ulike dyr som kuer, sauer, griser og kaniner som man kunne se på. Et veldig landlig og rolig friluftsområde. Man skulle virkelig ikke tro at man bare er tjue minutters kjøretur fra Auckland sentrum. 

Etter at leiebilen var levert, innsjekk unnagjort, mat spist på KFC og pass-og sikkerhetskontroll forsert var vi ved gaten klar for å gå på flyet til Los Angeles (med mellomlanding i Tahiti). Rett og slett klar for siste kapittel i drømmereisen vår!