Siste kapittel; Los Angeles og hjemkomst
Etter en to-etappers flyreise fra Auckland til Los Angeles med Air Tahiti Nui (som var et overraskende bra flyselskap) var vi tilbake på den nordlige halvkule. Fem dager ble tilbrakt i Los Angeles som en siste del av turen.
Som alltid var det full rulle i LA. Det er mennesker, biler, store motorveier og digre butikker i en salig blanding. Det er gøy å oppleve noen dager, men det får meg virkelig til å sette ennå mer pris på småbylivet i Flekkefjord og øylivet på Rarotonga.
Prisene i USA er imidlertid veldig høye for oss nordmenn nå. En dollar kostet nå 10,5, norske kroner mot 6,5 da vi var i USA i 2017. Det utgjør temmelig mye, og en del ting blir latterlig dyrt med den dårlige vekslingskursen. Andre ting er derimot så billig i USA at det allikevel blir tilsvarende pris eller billigere enn i Norge. Og så synes jentene det er veldig gøy å shoppe på butikker de har hørt om på YouTube og TikTok og diverse andre steder.
Vi var i Disneyland i to dager. Vi har vært der før, men forrige gang var i 2014. Malene var da fire år og Mathea ett år, så de hadde begrenset med minner derifra. Det var mange folk og lange køer, så dag to valgte vi å kjøpe tilgang til ekspresskø. Det er jeg i utgangspunktet motstander av, og kunne ønske at det ikke fantes. Det var imidlertid så utrolig kjedelig å stå i kø og se de andre i ekspresskø fyke forbi oss, så det orket jeg rett og slett ikke en dag til. Spesielt ikke etter å ha stått 1,5 time i ei kø som hadde estimert ventetid på 35 minutter da vi stilte oss opp. Vi hadde gledet oss veldig til fyrverkeriet, men på grunn av vind over parken ble det avlyst rett før det skulle begynne. Nedtur!
Ellers hadde vi det supert i parken. Parken er veldig kult laget til, og tidvis føler man at man er i et annet univers. Det er fantastisk at vi alle kan gå i mange av de samme tingene, vi er vant til at en av oss voksne må vente med de yngste ungene. Amanda frydet seg i en «medium» berg- og dalbane, og Malene og Mathea kastet seg på den store. Geir og jeg fikk også luftet oss en tur i den, og den var like gøy som vi husket fra sist. Paraden var en fryd å se.
Vi var også noen timer på Venice beach. Vi gikk en liten runde, så på flinke skatere, var på lekeplass og spiste pizza på en restaurant langs promenaden. Vi møtte også på en norsk familie der. Det var uvant, for i løpet av hele turen tror jeg bare det er tre ganger vi har møtt på andre nordmenn på tur. Og pappaen i familien var til og med fra Egersund, så det ble riktig hjemlig på Venice beach.
Siste kvelden ble en øvelse i å stue koffertene på best mulig vis. Det gikk, utrolig nok, å få plass uten å kjøpe en ny sekk.
Så var det bare å komme seg til flyplassen dagen etterpå, levere leiebilen og få sjekket inn. Det var lite kø på flyplassen, så plutselig satt vi på flyet retning København. Ti timer på fly er aldri spesielt stas, men det gikk greit. To timers ventetid, og så var vi i gang med siste etappe til Stavanger. Da vi landet i Stavanger var kl.13, men for oss var den fire på natta. Det var derfor en trøtt gjeng som etter nesten fire måneder satte beina på norsk jord igjen.
På flyplassen ble vi møtt av en velkomstgjeng. Vi trodde at mamma og pappa skulle hente oss, men i stedet var det pappa, Selina og Hilde( som begge reiste fra Kristiansand for å overraske oss), Adrian(han som aldri skulker skolen tok seg fri for å møte oss) og Mie. Mammas kanelboller ventet i bilen. Hjemme var det flagg i vinduet og mammas hjemmelagede pizza. Vi hadde en koselig ettermiddag med familien.
Med det var dette eventyret kommet til en slutt. Jeg er så utrolig takknemlig for at vi har hatt mulighet til å gjennomføre denne reisen, og for at vi valgte å sette drømmen ut i virkelighet (igjen!). Det ligger hard sparing og aktive valg bak, en mulighet til slikt får man som regel ikke servert på et sølvfat. Jeg håper allikevel at folk følger drømmene sine, uansett hva drømmene måtte være.
Takk til mine fine for en fantastisk opplevelse. Jeg er så inderlig glad for alle minnene vi har skapt sammen!
Kommentarer
Legg inn en kommentar