Vel hjemme
Da har vi allerede vært hjemme i ei uke. Både godt, rart, litt kjedelig og deilig! Godt å treffe igjen folk og bo i sitt eget hus igjen. Rart å bli kastet hodestups ut i en hektisk hverdag igjen, omtrent som om vi aldri hadde vært borte... Kjedelig at det vi har drømt om og planlagt så lenge er over. Deilig når sola skinner, ungene leker og fuglene kvitrer:) En god blanding av følelser altså!
Hjemreisedagen startet med pakking og stuing på høyt nivå for å få plass til alle tingene våre. Vi måtte ut av leiligheten kl 11, mens leiebilen måtte leveres før kl 14. Vi tok oss derfor en tur på en restaurant før vi satte kursen mot flyplassen. Vi fikk ut alle tingene våre fra bilen og videre inn i bussen som kjørte oss til flyplassterminalen. Tror noen av de andre busspassasjerene ble litt motløse da de så berget med bagasje vi skulle ha med inn på bussen;)
Mindre motløs ble nok ikke dama bak innsjekkingskranken, hun så nærmest livredd ut da vi nærmet oss med en haug unger og bagasje. Hun uffet seg og så fortvilet ut, vi lurte på om det var noe galt. Det viste seg at hun var helt ny i jobben, og det ble visst litt mye for henne med spedbarn, bilseter som skulle sendes i tillegg til vanlig bagasje og vogn som skulle leveres ved flydøra. Vi ble stående foran skranken i nesten en halv time, og hun beklaget seg voldsomt og berømmet ungene for god tålmodighet:)
Ikke den beste starten, men hjemreisen gikk heldigvis bedre enn forventet. Mathea sov nesten halvparten av flyreisen på ti timer, og selv om flyselskapet i utgangspunktet hadde avslått forespørselen om babyseng til henne fikk vi det allikevel. Vi hadde over fem timers ventetid i London, og disse timene hadde vi gruet oss lenge til. Vi reiste fra L.A kl 17 og klokka var cirka tre på natta for oss da vi landet. I London var den imidlertid 11 på formiddagen... Det tok nesten en time å forflytte seg fra terminal en til terminal fem, men da vi kom frem til terminal fem fant vi heldigvis et greit lekerom for ungene og et rolig område å sitte i like ved. Det reddet oss, og timene gikk faktisk ganske greit. Så var det en liten flytur på en og en halv time der Adrian var helt oppgiret siden vi snart skulle lande på norsk jord.
Og så var vi i Norge igjen!! Vi visste at mamma og pappa kom for å hente oss, og ungene var skikkelig spente da vi gikk(Adrian nærmest løp med ei stor bagasjetrille foran seg!) forbi tollen og ut i ventehallen. Gleden ble ennå større da det viste seg at tante Hilde hadde tatt turen fra Kristiansand for å møte oss på Sola:) Kjøreturen hjem gikk også bra, og så var vi endelig helt, helt hjemme etter over et døgn på reise.
Etter at vi kom hjem har det vært full rulle med familiebesøk, haugevis av unger i huset og et lass med klesvask. Og ikke minst har det vært dager preget med jetlag. Aldri før har vi opplevd dette så sterkt, og det er nok Mathea sin døgnrytme som har ødelagt for oss voksne. Det begynner å gå seg til, men det har vært netter med lite søvn og de første dagene følte jeg meg uvel.
Ungene er i full gang på skolen og i barnehagen, og nyter å være sammen med vennene sine igjen. Det er rørende å se de varme velkomstene de har fått:)
Da er eventyret vårt over for denne gang, men minnene blir kjære skatter<3 Vi har hatt en fantastisk opplevelse sammen, og er veldig glade for at vi valgte å gjøre dette. Jeg håper at andre som drømmer om noe(hva det enn måtte være) klarer å realisere drømmene sine. Husk; en sjanse er ikke noe man får, men noe man tar;)
Carpe diem!
Hjemreisedagen startet med pakking og stuing på høyt nivå for å få plass til alle tingene våre. Vi måtte ut av leiligheten kl 11, mens leiebilen måtte leveres før kl 14. Vi tok oss derfor en tur på en restaurant før vi satte kursen mot flyplassen. Vi fikk ut alle tingene våre fra bilen og videre inn i bussen som kjørte oss til flyplassterminalen. Tror noen av de andre busspassasjerene ble litt motløse da de så berget med bagasje vi skulle ha med inn på bussen;)
Mindre motløs ble nok ikke dama bak innsjekkingskranken, hun så nærmest livredd ut da vi nærmet oss med en haug unger og bagasje. Hun uffet seg og så fortvilet ut, vi lurte på om det var noe galt. Det viste seg at hun var helt ny i jobben, og det ble visst litt mye for henne med spedbarn, bilseter som skulle sendes i tillegg til vanlig bagasje og vogn som skulle leveres ved flydøra. Vi ble stående foran skranken i nesten en halv time, og hun beklaget seg voldsomt og berømmet ungene for god tålmodighet:)
Ikke den beste starten, men hjemreisen gikk heldigvis bedre enn forventet. Mathea sov nesten halvparten av flyreisen på ti timer, og selv om flyselskapet i utgangspunktet hadde avslått forespørselen om babyseng til henne fikk vi det allikevel. Vi hadde over fem timers ventetid i London, og disse timene hadde vi gruet oss lenge til. Vi reiste fra L.A kl 17 og klokka var cirka tre på natta for oss da vi landet. I London var den imidlertid 11 på formiddagen... Det tok nesten en time å forflytte seg fra terminal en til terminal fem, men da vi kom frem til terminal fem fant vi heldigvis et greit lekerom for ungene og et rolig område å sitte i like ved. Det reddet oss, og timene gikk faktisk ganske greit. Så var det en liten flytur på en og en halv time der Adrian var helt oppgiret siden vi snart skulle lande på norsk jord.
Og så var vi i Norge igjen!! Vi visste at mamma og pappa kom for å hente oss, og ungene var skikkelig spente da vi gikk(Adrian nærmest løp med ei stor bagasjetrille foran seg!) forbi tollen og ut i ventehallen. Gleden ble ennå større da det viste seg at tante Hilde hadde tatt turen fra Kristiansand for å møte oss på Sola:) Kjøreturen hjem gikk også bra, og så var vi endelig helt, helt hjemme etter over et døgn på reise.
Etter at vi kom hjem har det vært full rulle med familiebesøk, haugevis av unger i huset og et lass med klesvask. Og ikke minst har det vært dager preget med jetlag. Aldri før har vi opplevd dette så sterkt, og det er nok Mathea sin døgnrytme som har ødelagt for oss voksne. Det begynner å gå seg til, men det har vært netter med lite søvn og de første dagene følte jeg meg uvel.
Ungene er i full gang på skolen og i barnehagen, og nyter å være sammen med vennene sine igjen. Det er rørende å se de varme velkomstene de har fått:)
Da er eventyret vårt over for denne gang, men minnene blir kjære skatter<3 Vi har hatt en fantastisk opplevelse sammen, og er veldig glade for at vi valgte å gjøre dette. Jeg håper at andre som drømmer om noe(hva det enn måtte være) klarer å realisere drømmene sine. Husk; en sjanse er ikke noe man får, men noe man tar;)
Carpe diem!
Kommentarer
Legg inn en kommentar