Skolehverdagen på Rarotonga

Nå har ungene fullført to skoleuker på Rarotonga, og vi har fått et ganske godt innblikk i hvordan skolehverdagen er her. Vi visste jo riktignok en god del fra før, all den tid Selina gikk på skole her i tre måneder i 2014. Hun var elleve år den gang, og vi fikk et ganske sjokkartet møte med en skoletilværelse som var ganske så annerledes fra den skolehverdagen vi var vant til hjemme i Norge. Nå var vi spente på om noe var annerledes ni år etterpå, og om valg av skole ville ha betydning for hvordan vi opplevde skolen og læringsmiljøet.

Det korte svaret er nok nei. Skole anno 2014 og 2023 fortoner seg ganske likt, og det virker heller ikke som om det er så stor forskjell mellom skolene. 

Mathea og Amanda sin skoledag er fra kl. 8 til kl. 14. De har to lange friminutter i løpet av dagen. Fra kl. 10 til 10.30 er det matfriminutt. Da går mesteparten av friminuttet med til å sitte på benker utenfor klasserommet og spise lunsjen sin. Det fleste har fyldige nistepakker med, gjerne med små snacksposer, kjeks, chips, yoghurt og frukt. Det er ikke så mange brødskiver å se. Det er også kiosk på skolen der de kan kjøpe pommes frites, pizza, kjeks, saftis, drikke og frukt. Fra kl. 12 til kl. 12.45 er det pause igjen. Noen spiser litt igjen, andre bruker hele pausen på å leke.

Amanda sin klasse stiller opp i jente- og gutterekker foran klasserommet og venter med å gå inn til læreren sier ifra. Da tar de av seg skoene og setter seg på ei matte/teppe på gulvet, og har bønn og sanger før de går i gang med dagens første arbeidsøkt. De har engelsk og maori hver dag, og som regel en historie fra bibelen som de skal tegne til. De har også så vidt begynt med matte og naturfag nå.

Det blir forventet at ungene skal sitte helt stille med kryssede armer og bein mens læreren snakker. Og det kan være så lenge som en time. Dersom de sitter urolig eller er ikke følger med får de tilsnakk, og ei strek om de fortsetter. Det samme gjelder når de sitter ved bordene for å arbeide, sitter de urolig, ikke fint på stolen eller snakker venter også tilsnakk. Etter tre streker må de rydde i klasserommet før de får gå ut i lekefriminuttet. 

Det har vært mye fokus på bokstaver i Amanda sin klasse nå i begynnelsen, og de lærer en bokstav i engelsk og en i maori hver dag. Det vi si at de lærer to bokstaver hver dag. Maoribokstavene er like, men uttales annerledes enn på engelsk. Neste dag er det to nye bokstaver. Det er kun de små bokstavene de øver seg på å skrive. De har ikke slike gøye bøker som førsteklassinger i Norge har, men må skrive fire linjer med bokstavene og en linje med ord i skriveboka si. Som jeg savner bøker med gøyere oppgaver, som å finne ord med den riktige bokstaven i eller telle antall a-er på ei side! De har heller ikke bøker der de kan spore bokstaven og få hjelp av stiplede linjer for å forme den rett. Boka de skriver i har også bare to linjer, og vi er jo vant til tre linjer for å kunne skrive bokstavene på riktig sted i bokstavhuset. Når man har hatt noen skolestartere før legger man veldig godt merke til slike små ting som har en del å si for innlæringen til disse små fem- og seksåringene. 

Mathea sin skolehverdag ser ganske lik ut, men de stiller ikke opp i rekker utenfor klasserommet. Ellers er det samme fag, og samme forventninger. Hun har funnet seg greit til rette i klassen.

Rydding, feiing og søppelplukking er også en del av skolehverdagen deres. Skal noe deles ut i klasserommet eller en beskjed skal overbringes til en annen lærer er det også eleven som tar seg av dette.

Malene forteller om det samme. Lærere som er veldig strenge, og som kjefter deg huden full foran alle elevene dersom de får en mulighet til det. Til tross for dette er det mye uro i klassen, og det kan fort være flere som sitter på mobilene sine. De har sannsynligvis blitt så vant til kjeften fra lærerne at den preller av. Det hender at de gliser og ler når de får kjeft. De har lite lærebøker, og skal de ha matlagning på skolen må de selv ta med seg ingredienser. Det er helt tydelig at ressursene er begrenset på skolene her. Det viktigste er uansett at elevene er hyggelige, noe hun sier at de er. Og hun har også funnet seg et par jenter som hun henger med. Malene sin skoledag er 45 minutter lenger enn Mathea og Amanda sin, så hun er ikke ferdig før kl. 14.45. 

Standarden på skolebyggene er jo også noe helt annet enn hjemme, og dopapir er tydeligvis en luksusvare som bare enkelte av toalettbåsene har. På Malene sin skole er det faktisk bare papir på en av seks doer, og sånn har det vært de to ukene hun har gått der. Amanda sitt klasserom har ikke feiekost, så de har spurt om foreldre kan donere en. 

I løpet av disse to første ukene har det blitt noen timer som observatør i klasserommet for Geir og meg. Jeg har mange tanker og meninger om det jeg ser utspiller seg i klasserommet, men jeg kjenner at jeg må vokte mine ord når jeg skriver om dette. Vi er takknemlige for at skolene har ønsket ungene våre velkommen, og jeg skjønner at skolen er bygget opp på et annet verdigrunnlag enn skolen i Norge. For meg som ser på det som veldig viktig at skolen møtet ungene på en god, trygg og omsorgsfull måte kan det være tøft å se hvordan ungene blir møtt her. Samtidig har de nok sin egen oppfatning av hva det vil si å skape trygge, robuste unger.

Det er også tøft å se elever som tydelig sliter med mer enn bare litt enklere konsentrasjonsvansker som ikke klarer å mestre forventningene som blir satt. I Norge hadde dette vært fanget opp fra tidlig barnehagealder og tiltak hadde vært satt i gang. Det hadde sannsynligvis vært en til en-ressurs på disse ungene, kanskje allerede i barnehagen. Her går det treigere, og i mellomtiden er det ungene som taper på at de dag etter dag må møte opp på skolen og så tilsnakk og straff for ting det kanskje ikke kan forventes at de kan klare. Da kjenner jeg at det gjør vondt i mammahjertet mitt!

Vi har vært veldig i tenkeboksen når det gjelder Amanda og skole. Hun er jo ikke i skolealder hjemme i Norge ennå, og skal jo egentlig bare leke og ha det gøy. Her blir hun kjørt inn i ganske lange skoledager med et høyt krav om disiplin. For Amanda er det utfordrende å sitte musestille å følge med på masse ord hun ikke skjønner i 30-60 minutter, for deretter sitte fint på stolen og skrive mange bokstaver i skriveboka en halv time etterpå. Hun synes selv dette er kjedelig, og selv om lekefriminuttet på lekeplassen er gøy går nok en skoledag i minus for henne. Hun går kry av sted i skoleuniformen sin om morgenen, men i løpet av skoledagen synker motivasjonen. Og det er fullt forståelig. Vi har derfor bestemt oss for å ta henne ut av skolen. Hun har seks måneder igjen før skolealvoret er over henne i Norge, og hun skal få slippe å tilbringe noen av disse månedene med bein og armer pent foldet og blikket stødig på læreren. 

Vi er uansett så utrolig takknemlige for at hun, og ikke minst vi, har fått denne opplevelsen. Og stolte av hvordan hun har taklet skoletilværelsen. Hun har stilt seg fint opp i rekke, fulgt med på bevegelser til sanger hun ikke kan, sett på de andre for å vite hva hun skal gjøre og skrevet ord både på engelsk og maori. Hun har sprunget lykkelig over skolegården(les gressplenen) hånd i hånd med klassevenninne og skøyerfullt tullet med andre. Hun har spist nistepakker sammen med de andre barna, og lekt med klosser i klasserommet. Hun har fått opplevelser jeg håper hun aldri vil glemme! 

For Mathea betyr det at tryggheten ved at vi er tilstede på skolen forsvinner. Det har vært godt for henne å vite at vi er der dersom hun trenger hjelp til noe, ikke skjønner helt hva de mener i undervisningen eller bare vil snakke litt norsk i et friminutt. Det ene friminuttet måtte vi google mattestrategien "tidy ten", for da var det den måten mattestykkene skulle løses på. Jeg tror allikevel hun vil klare seg fint alene på skolen, og hun var allerede veldig god i engelsk før vi reiste hit. Hun snakker så uanstrengt engelsk at vi andre i familien blir misunnelige på henne, men selvsagt er det ord hun ikke kan. Det skal nok uansett gå fint.

Forresten; tusen for koselige kommentarer på forrige blogginnlegg, både på nettsiden og på Facebook. Jeg håper at dere som kommenterer på nettsiden kan legge inn navnet deres, for det er så kjedelig når jeg ikke vet hvem som har skrevet kommentaren. Ekstra vanskelig er det når jeg skal hilse, men ikke vet hvem jeg skal hilse fra.