Våre første dager på Rarotonga

  

Kia orana!

Så var vi på plass på vår kjære Rarotonga. Eller det vil si, vi har jo vært her i elleve dager allerede. Tida har gått fort, og jeg har prioritert å skrive ferdig blogginnleggene fra Australia og Auckland. Nå er det endelig på tide å dele litt av den første tida vår her på Rarotonga.

Det var nesten surrealistisk å komme hit igjen. Vi har planlagt og spart til det så lenge, men på grunn av korona var det lenge usikkert om vi fikk gjennomført turen. Jeg har på en måte ikke våget å tro det før jeg fikk se det. Det var derfor nesten så jeg fikk gåsehud da vi gikk av flyet, over rullebanen og inn på flyplassen. Tenk, her skal vi være til midten av april! Det gikk, det var verdt all sparingen og planleggingen!!

Vi stuet godt, svært godt, og fikk på mirakuløst vis plass til både folk og all bagasje i leiebilen som ventet på oss på flyplassen. På mørke veier la vi vei for å lokalisere huset vårt som vi visste sånn cirka hvor lå. Etter et par bomturer opp sideveier fant vi til slutt frem, og svært spente tok vi vårt nye hjem i øyesyn. Konklusjonen var at dette lignet på bildene fra internett, og at det så bra ut.

Vi hadde også nytt bursdagskort på lur, for dette året ble det to bursdager på Geir. Først hadde han bursdag onsdag da vi var i Auckland. Torsdag ettermiddag reiste vi til Rarotonga, men siden vi krysset datolinja var det plutselig blitt onsdag igjen da vi landet. Litt morsomt, og vi lurte spøkefullt på om han nå er 43 eller 44 år?

Det var vanskelig for oss alle og sovne denne første kvelden. Lydene og luktene var annerledes, og mange insekter var det også. I tillegg var det bare et par dager siden vi reiste fra Australia, og tidsforskjellen forvirret oss også litt. Så det ble ganske sent før vi sovnet.

Det ble allikevel en tidlig morgen, for det er uvant for oss med haner som galer og sol inn gjennom vinduet lenge før vi egentlig ønsker å våkne. Med dagslyset som var kommet fikk vi se hagen og utsikten. Den kan vi ikke klage på. Kunne ønske at dere også kunne høre bruset av bølgene som bryter på revet som omkranser øya. Nyte de grønne omgivelsene som omkranser oss. Her ser dere huset vårt på høyden.

De første dagene ble det en miks av diverse innkjøp, møter på skolene og bading. Det er en så ubeskrivelig luksus å kunne slenge seg ut i det turkise vannet, rusle langs stranda og kjenne sola som varmer oss langt inn i sjela. Og det beste av alt er at vi har herligheten nesten for oss selv.

Mandag var vi spente alle sammen, for da var det tid for første skoledag. Det er svært mye jeg kan fortelle om skolen her, men det tror jeg at jeg skal gjøre i et eget innlegg senere. For å si det sånn; jeg tror det er lenge til ungene kaller lærerne hjemme for strenge! De finner seg mer og mer til rette for hver dag som går, og blir bedre kjent med de andre elevene i klassen. Det er full rulle med engelsk og maori, matte og naturfag. Lekser er de også i gang med. Men som sagt, mer om dette senere.

Første lørdagen var vi i byen på lørdagsmarkedet. Vi fikk handlet litt frukt, tidenes mest smakløse og skuffende shave-ice, kanondyr smoothie og jeg fikk kjøpt meg kylling i soppsaus som Selina og jeg elsket da vi var her i 2017 (du må komme og dele med meg, Selina!).  Vi traff også på en gammel bekjent, pappaen i en familie vi var en del sammen med da vi bodde her i 2014. Han inviterte oss til Muri Beach senere samme dag, da de hadde åpen dag i seilklubben. Vi tok turen dit, og ungene fikk sitte på i seilbåt rundt i lagunen.

Ettermiddagene går med til strandturer eller lek rundt huset. Vi er så heldige at det bor fem barn i nabohuset vårt, og ei av jentene der er like gammel som Mathea. De går også i samme klasse. Mathea og Amanda liker veldig godt å leke med dem, og vil heller leke med naboungene enn å gå på stranda. Jeg ser allerede konturene av en vanskelig avskjed i april, både for våre barn og for nabobarna. I mellomtiden skal vi nyte gleden det er å ha fått nye venner.

Det har vært en miks av sol og regn den første tida vår her, men til og med regnet kan ha sin sjarm.

Huset kommer visst også med hund. Rex er en veldig selskapssyk og snill hund som ungene har blitt veldig glad i. Det er naboens hund, men den henger like mye ut hos oss.

Nydelig kveldsutsikt fra verandaen.

Det er så mye mer jeg kunne ha fortalt om den første tiden vår her, men jeg skal avslutte for nå. Jeg regner med at det kommer hyppigere oppdateringer fremover, og jeg vil da også ta dere med på mer hverdagslige opplevelser. Dere som følger meg på Snapchat har nok også fått en del glimt av hverdagslivet vårt allerede, og noe her på bloggen blir nok en repetisjon av det dere allerede har fått med dere. 

PS! Det et mareritt å redigere bilder/tekst, for teksten flytter på seg og er plutselig midtstilt og det som verre er. Bildene vil ikke flyttes dit jeg vil, og mellomrom er det umulig å få bort. Det er svært hardt for mitt perfeksjonistiske sinn å legge ut innlegg som ikke er akkurat som jeg vil ha de, men skal det bli noen innlegg herfra må jeg bite tennene sammen og legge de ut som de er. Bær over meg meg😉