Hei igjen!
Hei igjen!
De går fort disse ukene. Litt for fort for øyeblikket. Nå er
vi faktisk noen dager mer enn halvveis på eventyret vårt. Om bare fem uker og
fem dager reiser vi fra Rarotonga. Jeg vet at fem og en halv uke er mye tid
fremdeles, men i og med at vi begynte på 13 uker så føles fem uker som lite
tid. Og Selina har bare fem skoleuker igjen, noe som i følge henne er for lite.
Hjemlengselen holder seg fremdeles borte, bortsett fra Adrian som savner rommet
sitt med alle lekene. Jeg visste ikke at
jeg kom til å savne rommet mitt så mye, sa han for et par dager siden. Og
selvsagt savner han vennene sine. Selina går på skolen og Malene og Mathea i
barnehagen, mens han sitter hjemme med sin gamle mor og gjør skolearbeid;)
Den siste uka har det blåst en del og det har vært mer
ustabilt vær igjen. Det positive med det er at temperaturen er litt mer
behagelig. Vi har kunnet gå en rolig tur uten å svette, fantastisk! Vi har ikke
vært så klamme som vi pleier, og det har vært luftig og godt inne i huset både
på dagtid og på natta. Og det regnet som har kommet(langt i fra nok visstnok)
unner vi lokalbefolkningen som sliter med vannmangel. Onsdag skal det visst
blåse ganske godt, spesielt på utsatte steder. Tror ikke vi kommer til å merke
så mye her vi bor, det er helst helt nede ved sjøen i byen de kan komme til å
merke det. Vind og røff sjø har også ført til at padlingen som Geir har begynt
på har blitt avlyst to ganger nå og vil sannsynligvis bli det i hvert fall på
torsdag også.
Forrige mandag var det fire år siden vi giftet oss på Muri Beach,
og vi måtte selvsagt ta oss en tur dit på ettermiddagen. Utrolig å være tilbake
her på fireårsdagen vår, det hadde vi aldri trodd for fire år siden;) Vi gikk
også innom resepsjonen på hotellet vi bodde på for å se om hun som hjalp oss
med bryllupet fremdeles jobbet der. Og det gjorde hun sannelig! Hun husket oss
faktisk og synes det var spesielt rart å se hvor stor Malene var blitt. Hun var
fem måneder da vi giftet oss…
Og Geir slutter aldri å overraske. Da han kom fra barnehagen på mandag hadde han med seg en blomsterkrans laget av frangipani, blomsten jeg hadde i brudebuketten og som pynt i håret og som også de andre pyntet seg med i bryllupet vårt. Blomstene hadde han plukket i et tre i barnehagen og så laget han egenhendig en blomsterkrans til meg:) Nål hadde de ikke i barnehagen, så ei av de ansatte i barnehagen hadde vist ham hvordan han kunne bruke en trepinne istedet. Det var visst på den måten de gjorde det før i tiden.
 |
| Blomsterkransen min<3 |
 |
| Fire år etterpå... |
På lørdag hadde vi invitert naboene våre fra Tonga over på
pizza. Mannen i huset ville gjerne være med å lage pizzaen, for han hadde aldri
gjort dette før og faktisk heller aldri smakt hjemmelaget pizza. Han er glad i
matlaging og driver med catering i hjemlandet sitt. Gjærbakst var visst noe
helt nytt for ham, det samme var å bruke grovt mel til baking. Geir hadde
skikkelig grundig pizzaopplæring, og pizzaen ble veldig god. Litt dumt at kona
hans ikke kunne komme siden hun var blitt syk, men vi får ta det igjen en annen
gang.
 |
| Geirs bakeskole;) |
 |
| Tid for siste finish! |
Det er mange syke på Rarotonga for tiden. Det er utbrudd av
en sykdom som heter Zika-virus. Det er nært beslektet med denguefeber(som de
først antok at folk hadde fått), men litt mildere. Det er første gang det er
utbrudd av dette viruset på Rarotonga, så den var vi uheldig med gitt… Vi er allikevel veldig glad for at det er zika
og ikke dengue! Sykdommen gir symptomer som hodeverk, verk i muskler og ledd,
kløe og utslett, slapphet, kraftløshet og feber. Den smitter via mygg. Det er
ikke en farlig sykdom, men kjedelig å få. Det er denne sykdommen naboen vår har
fått. Betryggende nok er hun lege så om vi også skulle få noe vi mistenker er
zika(eller andre bekymringsfulle symptomer) har vi i hvert fall en lege vegg i
vegg;)
I går,søndag, hadde vi en skremmende opplevelse! I hagen
tvers over veien er det to diiigre trær. Det er meningen at naboen skal få
fjernet disse og han har sagt at det vil skje i løpet av mars. Vel, nå har han
bare ett igjen å fjerne… Eller, det vil si, ett som fremdeles står oppe og ett
som ligger utover både vei og hage. Jeg var på badet da jeg plutselig hørte en
rar lyd og etter et par sekund gikk det opp for meg at det hørtes ut som et tre
som var i ferd med å falle. Jeg ble skikkelig redd for at treet skulle falle
over huset vårt, så jeg løp ut av badet. Jeg fikk da se at treet heldigvis falt
bort fra huset vårt. Treet bestod imidlertid av to tre som hadde vokst sammen,
og den andre delen stod der fremdeles. Jeg var litt redd for at den andre delen
også ville falle, men jeg trengte ikke å lure på dette særlig lenge. Et halvt
minutt senere kom den samme lyden tilbake, og jeg ropte til ungene at de måtte
løpe ut på verandaen. Jeg så for meg det
verst tenkelige; at treet ville gå gjennom taket og at vi ble klemt i hjel i
huset. Heldigvis gikk det langt bedre, men treet kom faktisk helt bort til
husveggen vår. Adrenalinet fosset godt rundt i kroppen skal jeg si, og det tok
nok en halv time før jeg var helt rolig igjen. Jeg priser meg lykkelig over at ingen var
utenfor da det skjedde. En halv time tidligere gikk jeg opp og ned på veien ved
siden av disse treene for å få Mathea til og sovne i vogna. Ungene er også på
veien og leker innimellom. Det gikk godt, men vi fikk oss litt av en støkk i
dag! Malene og Adrian er ganske bekymret for det siste treet som står igjen, og
Malene måtte sovne på armen min da hun skulle legge seg i går kveld. Det er fremdeles
et stort samtaleemne for Malene i dag, så opplevelsen sitter nok ganske godt i
henne.
 |
| Og sånn så det ut! Huset vårt til venstre i bildet. |
Søndag ettermiddag var vi på middag hos den polske familien.
Deilig mat og ungene storkoste seg med masse leker og trampoline. For en lykke
å få leke med lego igjen og hoppe på trampolineJ
Mathea likte seg også kjempegodt på trampolinen, og kom med hyl og hvin når de
andre fikk henne til å sprette opp og ned. Det så ut som hun prøvde å herme
etter hoppingen, men det var hun litt liten til å få til. Tror nok trampolinen
må opp så snart vi kommer hjem.
 |
| Frukt- og muffinskos etter middag. Mannen på bildet her er altså ikke far i familien, men en polsk venn fra New Zealand som nettopp hadde kommet til Rarotonga for å arbeide på sykehuset i åtte uker. Mye utveksling fra New Zealand til Rarotonga. |
 |
| Små og store koser seg på trampolina! |
 |
| Lego og spill, himmelrike for barna våre:) |
Som jeg nevnte tidligere sliter Rarotonga med lite vann for tiden, og derfor er vann det store samtaleemne rundt forbi. Flere har nemlig gått tom for vann og de uheldigste har måttet klare seg uten vann i måneder nå. Årsaken er for lite regn over lang tid. Enn så lenge har vi godt med vann, heldigvis!! En del har vanntanker tilhørende huset sitt, og disse blir jevnlig fylt opp gjennom det offentlige vannforsyningsnettet. Nå skorter det imidlertid på vannet og flere steder blir ikke tankene fylt opp. Og de som ikke har vanntanker har ikke noe "reserve"', er det tomt så er det tomt. Vi har heldigvis en stor vanntank og den virker temmelig full. Hun vi leier av bor ca 500 m fra oss, men hennes tank er tom. Det virker altså ganske vilkårlig hvor det renner inn vann og hvor det ikke gjør det... I barnehagen var de uten vann i ei uke nylig. Da ble det spriting av hender i stedet for håndvask, og tannpussen måtte utgå(de pusser faktisk tennene både i barnehagen og på skolen). Vann og ønsket om regn var i følge Geir det eneste samtaleemnet i barnehagen denne tiden. Flere av de ansatte var nemlig uten vann hjemme også. Nå har det regnet litt, men ikke så mye som folk håper på.
 |
| Stjernefrukttre |
Kommentarer
Legg inn en kommentar