Zika-uke

Ja, så fikk vi det da, Zika-viruset jeg skrev om i forrige innlegg. Denne uka har derfor vært litt annerledes enn det jeg hadde forventet at den skulle være...

Adrian begynte på mandag. Vi satt som vanlig med skolearbeidet på formiddagen, men han var ukonsentrert og det gikk sent. Han sa at han var trett og ikke orket mer skole, og jeg kunne egentlig se på ham at han ikke var helt i slaget. Senere på dagen så jeg noe svakt utslett på ryggen hans og tenkte at dette kanskje var utslettet vi har hørt snakk om i forbindelse med zika.

Tirsdag morgen var Selina rødprikkete i ansiktet da hun våknet, men følte seg fin i formen. Hun syklet derfor til skolen, men ble sendt rett hjem igjen med beskjed om å ikke komme tilbake før om tre dager. Og aller helst burde til sykehuset for å ta blodprøve. Dette for at myndighetene skal ha oversikt over hvor mange som er smittet. Det er ikke noe medisin å ta for dette viruset, så på den måten er det lite nytte med å ta turen til sykehuset. Bussen går heller ikke til sykehuset så det er kronglete å komme seg der. Geir forhørte seg derfor litt i barnehagen og hos naboen som er lege, og ble rådet om å la være å ta turen til sykehuset. Lang ventetid, utgiftene ved blodprøven og uansett ingen medisin var argumentene mot. Så da droppet vi sykehuset! Et par timer senere så jeg til min fortvilelse at mine armer også begynte å bli prikkete, og det samme med Geir. Ingen tvil, Zikaen var i hus!

Utover tirsdagen fikk vi høre at det sannsynligvis var en syklon på vei! Dagen før sto det ingeting om syklon i avisen, så det måtte være en som nettopp var blitt dannet utenfor Cook-øyene. Vi fikk låne naboen sin bil slik at vi fikk hamstret inn noe mat på butikken. Da vi kjørte gjennom byen så vi at alle butikkene slo opp treplater foran dører og vinduer som vender mot sjøen. Sjøen var allerede i opprør, buldret og rullet. Vi tok inn alle tingene vi har liggende på terrassen siden vi ikke visste hvor sterk vinden kom til å bli. Det rare var at det var fullstendig vindstille ute, ikke så mye som et vindpust. Det hadde vært mye vind de siste dagene, men ikke denne dagen. Det var mektig å skue utover mørket og tenke på at der ute et sted befinner det seg en syklon med kurs for Rarotonga. Vi la oss til vanlig tid, men jeg våknet maaange ganger for å se ut av vinduet. Ikke mye vind å se nei. Bølgene hørte vi imidletid godt. Jeg tok en tur ut på terrassen kl to på natta. Fremdeles temmelig vindstille, men bølgene buldret så sterkt at terrassen nesten dirret. På morgensiden logget jeg med inn på internett og kunne da lese at syklonen hadde endret retning om dermed ikke kom inn over Rarotonga. Det var nesten så jeg ble litt skuffet... Selvsagt var jeg glad for at den ikke kom med tanke på skader den kunne ha gjort, men det var bare en kategori 1 syklon så hvis jeg først skulle oppleve en syklon kunne sikkert denne vært fin å få med seg;)

Klargjort for syklon

Store bølger

Vinden eskalerte altså ikke i løpet av natt til onsdag, men prikkene våre derimot... Onsdag våknet vi virkelig opp som familien prikkete! Selina og Adrian var skikkelig rødprikkete i ansiktet og på det meste av kroppen, og Geir og jeg var ikke så mye bedre. Når man har zika bør man holde seg unna folkemengder for å hindre smitte(via mygg). En hel dag hele gjengen isolert hjemme(siden vi ikke ville/burde ta bussen) fristet ikke, så vi leide en bil slik at vi kunne kjøre til ei strand. Vi hadde noen fine timer der på formiddagen. På ettermiddagen ble det en liten tur på butikken og i kveldinga tok vi en tur på lekeplassen. Vi må jo utnytte leiebilen når vi først har den;)

God trøst for Zika-syke kropper

Klatrejenta vår på lekeplassen

Torsdag og fremdeles fire prikkete. En dag i sus og dus. Selina øyner et håp om å få gå på skolen dagen etter, siden hun nå ha vært hjemme tre dager. Jeg vil mye heller være på skolen med vennene mine enn å daffe her hjemme med dere! Ja, det er jeg faktisk veldig glad for at du vil, Selina:) Bursdagsselskap for nabojenta flyttet til lørdag siden bursdagsjentas far også har fått zika.

Fredag og dessverre fire prikkete fremdeles! Ingen skole på Selina i dag heller. Ny dag i sus og dus. Lite skolearbeid. Kjedsommelighet. "Kokosnøttverksted" hos naboene som dagens høydepunkt.

Hos naboene

Selina skraper kokos. 

Lørdag og Adrian omsider prikkefri, Selina nesten prikkefri og Geir og jeg med svake prikker. Det går den rette veien i hvert fall. Vi hadde bestilt leiebil i helga også, så vi tok oss en tur til matbutikken for å handle inn mat for neste uke når vi først hadde bil. Av avskrekkende matpriser kan det denne uken nevnes blomkål til 75 kr per stykk, hodekål til kr 60 eller hva med en kilo pærer eller mandariner til kr 60? Vi nøyde oss med epler denne uken også, for de koster jo "bare" 27 kr per kg:)

Været var ikke det beste på lørdag, men det ble en liten tur på stranda før vi var i toårsdag til nabojenta vår på ettermiddagen. De disket opp med både kylling og ris, fish&chips, blåskjell, reker, salater osv i tillegg til Dora-sjokoladekake og is. Stappmette ble vi!

Bursdagsjenta!

Søndag, og Selina også prikkefri:) svaake prikker hos oss voksne, nå er det nok snart over. Krysser fingrene for at ikke de to minste får det. Regnfull dag i dag også, så planene om stranda måtte vike. Vi kjørte litt rundt på øya og tok en ny tur på hvalsenteret siden billetten vi kjøpte forrige gang faktisk gjelder for et år. Så ble det en liten tur på stranda til slutt, i regn i dag også!

Dessverre har ikke zikaen bare betydd utslett, det har fulgt med diverse andre plager også. Disse har kommet og gått og noen har fått det ene og noen det andre. Vi har vært slappe, svimle, stive i kroppen, litt feber, vondt i halsen og kanskje det kjipeste har vært for meg de siste dagene med ekstremt stive ledd i hender og føtter/ankler og nå også i knærne. Vet ikke om leddene er stive på grunn av mye vann i kroppen eller om det jeg har stive ledd og i tillegg vann i kroppen. Fingrene mine er skikkelig store. Gifteringen måtte av med hjelp av såpe, og jeg skjønner jo nå hva jeg har vært heldig og gått glipp av da jeg var gravid;) I dag, mandag morgen, tror jeg at det går den rette veien. Jeg er litt mindre stiv i kroppen, for en lykke! Synes synd på dem som har det slik bestandig...

Mandag morgen og ny uke er i gang. Siden omtrent hele forrige uke gikk med til zikaen er det deilig å være i gang med en vanlig hverdagsuke igjen. Nå har vi under fem uker igjen her, og om seks uker og to dager er vi hjemme igjen! Forleden dag snakket Selina og jeg litt om hva vi gleder oss mest til med å komme hjem. Selvsagt gleder vi oss til å treffe igjen folk, men det vi også gleder oss til er maten hjemme. Kunne handle inn det vi har lyst på uten å tenke på hva som er hinsides dyrt og hva som er ok i pris. Kjøttdeigen smaker litt annerledes enn hjemme, og det er vanligvis ikke noe vi bryr oss om når vi er på reise. Men etter to måneder med annerledes kjøttdeig må vi si at vi er litt lei av den og gleder oss til kjøttdeigen hjemme;) Det samme gjelder vel for annet kjøtt også. Vi gleder oss også til å se på TV, og å kunne bruke internett så mye som vi vil. Her må vi nemlig betale en sum for en viss datamengde, og da bruker vi ikke datamengden vår på å se video(annet enn på skype) eller på å laste ned ting. Og jeg gleder meg til å trille tur i et mer passende klima for den slags aktiviteter.

Enn så lenge koser vi oss her, med rar kjøttdeig og uten TV;) og vi skal prøve å utnytte de siste ukene våre så godt vi kan, håper bare at vi slipper mer sykdom og at været holder seg mer stabilt fint!